Jeg har lenge vært imponert over unge Sofie Marhaug fra Bergen. Ja, også Mímir Kristjánsson fra Stavanger og andre av de åtte stortingspolitikerne til Rødt på Stortinget.

Endelig fikk partiet og den ensomme rytter i stortingssalen, partileder Bjørnar Moxnes, flere strenger å spille på i inneværende stortingsperiode.

Og de har jo absolutt markert seg. Spesielt som kritikere av den hodet i sanden-strømpolitikken dagens regjering har ført. Hver gang Arbeiderpartiet har sett ut som Høyre light har Kristjánsson og Marhaug minnet Gahr Støre på hvem «vanlige folk» er.

Det var faktisk absolutt grunn til å tro at Rødt sammen med SV ville tvinge Ap og Sp mot venstre for i det hele tatt til å ha en mulighet til å overleve. Og på den måten unngå at Norge kun styres etter kapitalismens usunne regler.

Sakte, men sikkert har Rødt klart å fjerne seg mer og mer fra de gamle AKP (m-l)-ernes synspunkter og ikke lenger fremstått som et useriøst parti som ville ha væpnet revolusjon og mye annet vås. Der SV kanskje har feilet, har Rødt stått rakrygget.

De unge Rødt-politikerne har virkelig gitt mange troen på at det er mulig å ta kampen opp mot høyrekreftene som vinner stadig mer terreng i flere og flere land.

Utrolig, men sant: Bare 17 prosent av verdens befolkning lever i dag i et demokrati. Mer enn noen gang trenger vi derfor uredde politikere som vil folk flest godt, og som ikke har sin egen karriere som hovedmål.

Sofie Marhaug, Mímir Kristjánsson, Bjørnar Moxnes, Marie Sneve Martinussen og andre i Rødt har i alle fall gitt meg troen på fremtidens Norge. Slik de ofte har fremstått siden valget, har det vært grunn til å tro at de ville få stadig flere velgere ved kommende valg. Aller helst i samarbeid med SV.

Men så gikk det galt. Rødts synspunkter når det gjelder krigen i Ukraina vekket kanskje ikke veldig mye harme da de først ble offentlig kjent, like etter at despoten Vladimir Putin gikk til angrep på demokratiet i Ukraina og bokstavelig talt rettet skytset mot uskyldige mennesker.

Rødt sa raskt at det var galt å gi Ukraina våpen til å forvare seg. Partiet mente det var en langt bedre farbar vei å få til forhandlinger og en fredelig løsning. Det var det også mange andre som mente i dagene rundt krigsutbruddet, 24. februar i fjor.

Nå er situasjonen langt verre. Hele verden har sett hva Putin er i stand til. De russiske rakettene siktes direkte mot sivile og infrastruktur.

Putin vil rett og slett utradere hele landet, gjøre det umulig å leve der, og på den måten få folket til å gi opp. Så kan russiske soldater i ro og fred valse over den ødelagte nasjonen, og gi Putin det han ønsket: Et nytt område tilbake for å reise det gamle Sovjetunionen; en av verdens verste diktaturstater.

Selvfølgelig vil ikke Rødt at Putin skal få det som han vil. Derfor er det totalt ubegripelig at partiet fortsatt sier at Norge ikke skal gi våpen til det krigsherjede landet.

Sentralstyremedlem Joakim Møllersen og andre i Rødt gjentar og gjentar at diplomati er løsningen, og at våpenleveranser til Ukraina er feil. Med bind for øynene sier egentlig Rødt-politikerne at Ukraina får klare seg selv, at Russland må få legge Ukraina øde, og så kan det endelig bli fred.

For kan det være tvil om at det er det som er alternativet om Norge og andre land skulle følge Rødts syn? Daglig ser vi jo at den eneste muligheten Ukraina har til å bevare et fritt og uavhengig land, er å kjempe mot de russiske styrkene. Og da trenger landet langt mer hjelp enn plaster, bleier, busser og mat fra Fyllingsdalen Teater og andre imponerende hjelpetiltak. Ukraina trenger våpen for å stanse Putin.

For meg tror jeg toget allerede er gått når det gjelder å gi min stemme til Rødt ved neste valg. Lenge har jeg faktisk latt meg imponere så mye av Marhaug og hennes kolleger at jeg faktisk har vurdert det. Men nå fremstår partiet igjen som et useriøst tulleparti som ikke forstår realitetene i verden.

Selvsagt vil veldig få mennesker ha krig. Og selvfølgelig er diplomati og fredsforhandlinger den beste løsningen. Nå handler det imidlertid om Vladimir Putin. Han har for lengst vist at det ikke nytter å snakke den mannen til fornuft. Han må møtes og slås på slagmarken. Og da trenger de heltemodige ukrainerne våpenhjelp.

Det har for eksempel en annen, bergensk politiker forstått. SVs leder Audun Lysbakken hadde opprinnelig omtrent samme synspunkt som Rødt. Men han og flertallet i partiet hans har fulgt med i timen og sett nyhetene fra stadig flere utarmede ukrainske byer.

Derfor var det befriende å høre Audun Lysbakken i «Debatten» på NRK i forrige uke, der han satte argumentløse representanter for Rødt så ettertrykkelig på plass, i trespann både med Høyre og regjeringspartiene.

Heldigvis kan det være et snev av håp om Rødts fremtid som et noenlunde seriøst parti. Det finnes partimedlemmer som er enig med Lysbakken, og det er også en modig partileder i Rød Ungdom, Alberte Bekkhus, som har talt Rødts ledelse midt imot.

Bekkhus vil at moderpartiet skal snu. Til Klassekampen onsdag sa hun: «Mange av argumentene vi hadde mot å sende våpen, har vist seg ikke å stemme».

Ukrainsk ulykkeshelikopter hadde tidligere fraktet norske oljearbeidere