Sjekk hvem som er tilbake - etter 16 år!
Den mollstemte norske indiepop-scenen sto meget sterkt fra millenium-overgangen og noen gode år utover. Mange knuget seg rundt oktober-trilogien til fanebæreren Thomas Dybdahl. Lyden var myk lammeullsgenser-tristesse og rødvinsdunk på bordet. Utenfor vinduet var det ruskevær og fotfolk med retro-skulderveske, Puma-sneakers og MP3-spiller i lommen. Litt for sen til lesesalen etter å bli vekket av alarmen på Nokia 3310-en og slumret til musikkvideprogrammet «Svisj».
Det var en tid der Dybdahl og Magnet, Ane Brun og Thom Hell, William Hut, Julian Berntzen, Karen Jo Fields, Kings of Convenience, Sissy Wish og Minor Majority ble overstrødd med godord i norsk musikkpresse og CD-salget fortsatt var en gullgruve, selv om toppåret for CD-salg i Norge (1996) begynte å svinne hen. Likevel hadde ikke den skumle nykomlingen Napster fått skikkelig fotfeste ennå, så det var haugevis med penger å tjene på fysisk salg. Og Spotify var mange år unna.
Les mer: Musikk for krisesituasjoner som denne.
Mye fra denne perioden kunne stått sterkere i bevisstheten – for det ble laget uhorvelig mye god musikk fra 2000 og drøyt ti fremover. Det var som om lettelsen over at verden ikke gikk under ved overgangen til det nye millenniet (som det føles som om den er i ferd med å gjøre nå) avfødte varm melankoli.
Ingerlise Størksen, Christine Sandtorv og Jannicke Larsen i Ephemera hadde en fremskutt posisjon i dette landskapet. Og bak signaturlåten «Girls Keep Secrets», som det er lett å koble på dem igjen nå, ligger det veldig mye fin hjertesmerte-indie. Låter som «Balloons and Champagne» og «Last Thing» tåler absolutt et 2020-gjenhør.
Men der Dybdahl og Ane Brun har bitt seg fast og blitt en del av norsk musikks kretsløp, forsvant Ephemera og noen av de andre litt bort fra himmelen. Noen i dvale, andre helt borte. Sandtorv har laget flere fine barneplater og det har vært en og annen gjenforeningskonsert, men ellers stille.
Les mer: Bli med inn i stuen min, den nye konsertarenaen.
Men nå er comebackalbumet «Seasons» her. Og det er som om 16 år er visket bort. Åpneren «When the Best Ones Are Gone» er både hjerteskjærende vond og vakker – og umiskjennelig Ephemera. Den er luftig, sår og stemningen bæres videre inn i strålende «Trouble». Kanskje albumets beste. Samklangen og stemmeflettingen mellom de tre er fortsatt meget innbydende.
Overraskelsen er «Stranger», badet i mer stryk og andre harmoniske elementer enn trioen har tatt i bruk før. «Magic» og «Hopeful» er lystigere og føyer seg inn i tradisjonen etter låter som «Countrysong». Avsluttende «Too Good to Be» manifesterer følelsen som har sneket seg inn i kroppen – at Ephemera kanskje var akkurat det vi trengte litt av nå.