Det eneste som kan frelse oss fra koronaviruset er vaksine. Bare ved bruk av vaksine vil befolkningen få kollektiv immunitet slik at de tyngende tiltakene kan oppheves og livet bli det samme. Dette enkle faktum har stått klart for både befolkning og beslutningstakere siden utbruddet startet i fjor vår.

Likevel er Norge, verdens rikeste nasjon og en verdensmester i det meste, oppsiktsvekkende langt bak i vaksinekøen. Hvordan havnet vi der?

Norge valgte en god strategi for å redusere smitten. Regjeringen tok ansvar og fattet beslutninger basert på faglige råd, men med politiske avveininger hele veien. Visst har det vært feilskjær, men se på resultatene: I Norge er dødstallene forårsaket av covid-19 bagatellmessige i forhold til Sverige, Storbritannia og land vi ellers sammenligner oss med.

Denne strategien har høye kostnader. Den innebærer massiv nedstenging av arbeidsliv, sosialt liv, kulturliv – ja det meste som gjør livet levelig her. Svært mange har fått redusert livskvalitet. Samfunnet senkes ned i en kollektiv tilstand av angst og depresjon. Det er en tilstand som må tåles lenge. Dessverre tyder mye på at det vil vare lengre enn nødvendig.

Forrige uke var Folkehelseinstituttet ute med nye anslag for når nasjonen kan være vaksinert i så stor grad at tiltakene kan løftes. I beste fall skjer det i september. I beste fall!

Det forutsetter at vaksinene vi har kjøpt inn kommer som bestilt. Men også at vaksinene virker på nye mutasjoner som kan dukke opp. Mye tyder på at 2021 blir som 2020. Det gjør vondt bare å tenke på det. Utsiktene kunne vært bedre.

Over halvparten av innbyggerne i Israel har mottatt første dose. I USA, som mange har latterliggjort for hinsides elendig håndtering, er andelen rett under 10 prosent. Bare 2,3 prosent av den norske befolkningen har fått første stikk. Norge er så langt bak i vaksine-løpet at det er sjokkerende.

Grunnen er enkel: Norge valgte å klistre seg på EU sitt program for å sikre seg vaksiner. Rent formelt er det Sverige som kjøper for oss, da vi ikke er medlemmer i unionen. I motsetning til Israel, Storbritannia og USA har ikke Norge og EU tatt sjanser og risiko: Sammen med EU har Norge forholdt seg til innkjøp av vaksiner som om det skulle vært en hvilken som helst vare.

Legemiddelselskapene er styrt av profitt. Lik det eller ei, men slik er det bare. Å utvikle en vaksine fra grunn av koster enorme summer. Det er langt fra sikkert at pengene som blir investert kan tjenes inn igjen, det er sjanse for at alt går tapt. Derfor var de store gigantene avhengige av at de store landene tok risikoen: At kunden betaler før vaksinen er produsert.

Mens Israel, Storbritannia, USA og en rekke andre land tidlig la penger på bordet, brukte EU lang tid på å ordne seg. Frykten for å tape ble større enn viljen til å innkassere en gevinst.

Helseminister Bent Høie (H) sier i et intervju med VG at det ville vært umulig for Norge å kjøpe inn vaksiner på egen hånd. Derfor klistret Norge seg på EU, og i særlig Sverige, et land som nesten konsekvent har valgt feil i hvordan koronasituasjonen ble håndtert. Hadde Norge vært et fattig land, ville denne strategien vært forståelig. Slik er det ikke.

Norge har enorme kapitalreserver. Ingen land i verden står bedre rustet til å vaksinere sin egen befolkning og samtidig finansiere både utvikling og produksjon av vaksiner. Det ville gagnet hele verden. Det ville kostet noen kroner, men de hadde tjent seg raskt inn. Det er rett og slett ikke troverdig at Norge, en gigant i internasjonal vaksine-sammenheng, ikke kunne handlet mer selvstendig.

Motargumentet er at det ikke ville tatt seg godt ut om Norge brukte sine mange milliarder på å «snike i køen». Langt inne i regjeringsapparatet advares det mot «vaksinenasjonalisme», og i debatten tas det til orde for at Norge bør avstå fra vaksine når de mest sårbare har fått, slik at alle andre i verden kan få. Det ville vært dødens strategi.

Malawi vil ikke få det bedre av at økonomien i den vestlige verden knekker sammen. Men de vil tjene på at produksjonskapasiteten mangedobles. Det har landene som ga mye penger tidlig vært med å sørge for, gjennom å ta risiko. Norge kunne vært et slikt land, men nå er vi bak Serbia i vaksineløpet.

Regjeringen har fått oppsiktsvekkende lite kritikk for den feilslåtte vaksine-strategien. Problemstillingen har knapt vært diskutert i Norge. Mediene har i liten grad søkt svar bak forklaringene.

Opposisjonen på Stortinget har lite å vinne på å hamre løs på strategien, fordi den er en del av vårt forhold til EU. Selv de mest innbitte EU-haterne holder munn fordi alternativet kan lukte av vaksine-nasjonalisme. Det stempelet vil ingen ha på seg.

Men tallene taler for seg. Hadde Norge valgt en annen vaksine-strategi i månedene etter pandemien brøt ut, ville ventetiden vært kortere. At dette ikke er en het politisk potet, er et av pandemiens store mysterium.