Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg er fange nr. 13007. Dessverre er jeg kvinne. Dessverre er jeg fra Bergen. Jeg er 41 år og soner en 12 års dom fra 2013. Fordi jeg er kvinne har jeg på grunn av plassmangel vært en kasteball i kriminalomsorgen. Jeg har blitt ufrivillig sendt til fengsler over hele Norge.
For å klareres til åpen avdeling, som Ulvsnesøy, må du ha sonet en viss lengde av dommen, hatt god progresjon/oppførsel og utarbeidet en plan frem mot løslatelse. Etter fem år i fire forskjellige fengsler ble jeg i februar 2018 endelig klarert. Å være langt borte fra mine kjære har vært smertelig vondt, og hjemlengselen har vært enorm. Endelig skulle jeg få komme tilbake til Bergen. Tilbake til min sønn og resten av familien. Jeg så frem til å fullføre skole og læretid i Bergen, jobbe mot å skaffe meg et rusfritt nettverk, et samarbeid med kommunen og starte behandling. For å få hjelp av kommunen, så må man bo i den.
Vil legge ned fengselet på Ulvsnesøy
Jeg hadde store tilpasnings-utfordringer da jeg kom fra lukket fengsel til åpen avdeling, var langt nede og følte egentlig at jeg heller passet inn på psykiatrisk avdeling. Den nye tilværelsen, som ga mer frihet og muligheter, var uvant og skummel.
Innsatte og ansatte har vært helt fantastiske i denne prosessen. De har hjulpet meg opp igjen. Jeg har jobbet med meg selv hver eneste dag for å tilpasse meg, fulgt soningsplanen, skaffet meg et nettverk, tatt studiekompetanse og fått skreddersydd videre skoletilbud. Jeg er begynt i behandling, samarbeider med Nav, får jevnlig besøk av familie og har permisjoner som jeg benytter til å besøke familie og venner. Livet mitt er endelig på rett vei.
Øyen som endrer folks liv
Åpen avdeling på Ulvsnesøy har gjort alt dette mulig for meg. Soning og rehabilitering i ett. Uten muligheten til å sone på åpen avdeling, hadde jeg fremdeles vært den usikre institusjonaliserte personen. Det føles som jeg er blitt født på nytt og har måttet lære å leve på nytt. Uten denne gradvise tilvenningen i samme kommune som jeg skal bosette meg i, hadde jeg vært sjanseløs ved løslatelse.
Etter bare ti måneder får jeg den brutale beskjeden at regjeringen har besluttet å legge ned den eneste åpne soningsplassen for kvinner på Vestlandet: «Fangeøyen» Ulvsnesøy. Innen 1. april 2019 skal det være tømt. Nå vil de sende meg til Evje, 393,3 km herfra. Jeg har absolutt ingenting der å gjøre! Jeg må avslutte alt jeg har påbegynt, tilvenne meg nytt sted, nye folk, regler og rutiner. Sette livet mitt på vent igjen. Dette er brudd på nærhetsprinsippet som skal være styrende for kriminalomsorgen.
Jeg skjønner jo at politikere og folk der ute ikke vil prioritere oss «kriminelle», men sone straffen vår og ut skal vi alle en dag. Alle skjønner at det beste og mest økonomiske for samfunnet er at domfelte etter løslatelse er best mulig tilpasset hverdagen og verden ute. Uten rehabilitering, utdannelse eller behandling er vi dårligere stilt enn vi var ved utgangspunktet. Regjeringen vil spare penger. Jeg tror ikke de har tenkt så mye over hvor mye dette koster på sikt. Dette fører til mer narkotika, vold og re-innsettelser, fysisk og psykiske plager som koster penger.
Dette er en skandale som berører mange. Ikke bare oss innsatte og våre familier, men også alle ansatte og samarbeidspartnere på Ulvsnesøy. Hvorfor legge ned et fengsel som i årevis har fungert veldig godt, og som i tillegg har vist til de beste resultater på skole og utdanning, som igjen har innvirkning og stor rehabiliteringseffekt?
Vi er ikke ute etter sympati, men forventer at kriminalomsorgen holder seg til regelverket og at soningen tilfredsstiller lovpålagte krav. Jeg vil spesielt påpeke at det skal ivaretas et likeverdig tilbud til kvinnelige innsatte, og domfelte skal så langt det er mulig og formålstjenlig gjennomføre straff i nærheten av hjemstedet. Det sies så fint, men samtidig umuliggjøres ivaretakelsen av kvinners rett til lik behandling som menn under soning ved denne nedleggelsen.
Jeg føler meg maktesløs. De ansatte er fortvilet og bekymret på mine vegne. Ikke vet jeg hvordan jeg skal forklare familie og andre rundt meg hva som foregår. De vil ikke kunne forstå at det er sant. Jeg har ikke fått en god forklaring selv. Funn fra 2014 til 2016 fra sivilombudsmannens rapport «Kvinner i fengsel» viser samlet sett at kvinner i dag har et dårligere soningstilbud enn menn når det gjelder blant annet fysiske forhold, trygghetsfølelse, aktivitetstilbud, helsetjenester og kontakt med familie.
Nå bør de som sitter med makten våkne opp. Hvis dere absolutt skal legge ned Ulvsnesøy, må dere åpne opp et tilsvarende tilbud i Bergen der innsatte kan fortsette med progresjonen og styrke våre muligheter til å vende tilbake til samfunnet som lovlydige bidragsytere! Det er Ulvsnesøy-beboernes høyeste ønske. Den unike kulturen de innsatte og ansatte i fellesskap har bygget, har sørget for dette. Noe nytt tilbud vil aldri kunne matche Ulvsnesøys resultater, men vil bidra til å hindre rasering av det Ulvsnesøy allerede har klart å få til med de innsatte på dette unike stedet. Et slikt alternativ kan være avdeling D.
Ved å bli behandlet som et menneske, er det lettere å oppføre seg som et menneske.
Innsenderen ønsker å være anonym. BA kjenner vedkommendes identitet.