Nasjonen har opplevd en flyktningkrise utenom det vanlige. Havets helt Kjell Inge Røkke har flagget ut til en sveitsisk innsjø. Gullgutten, dyrket av media som pengepuger nummer en, vil ikke lenger være en av oss.

Mange lar seg forskrekke over at Norge femte rikeste, som attpåtil har sett en fordel i å fremstille seg som en slags sosialdemokrat, vil begrense sitt bidra til spleiselaget over skatteseddelen. For oss som mistet respekten for kapitalistene allerede i konfirmasjonsalderen, er dette ingen overraskelse.

Hvorfor har han ikke gjort det før, liksom?

Kapitalismen er troløs mot alle andre formål enn sin hensikt: profitt. Systemet er selvsentrert, og ikke minst kynisk. Røkke er et levende bevis. Den som vil vite noe om den snuskete måten formuen hans er rasket sammen på, bør lese Røkke-biografien som Gunnar Stavrum ga ut i 1997.

Den garvete næringslivsjournalisten, nåværende redaktør for Nettavisen, poengterte at moldenseren på ingen måte har vært alene om å bruke simple triks for å komme seg opp og frem i pengenes verden. Skittent spill er et adelsmerke. Moralen koker ned til en primitivitet som vi husker fra barndommens bakgater: Dersom noen stjeler sykkelen din, er du i din fulle rett til å stjele en annen sykkel for å erstatte den tapte.

Norge, landet med «de små forskjellene», har nettopp satt en ny rekord. Befolkningen omfatter 444 milliardærer. I forhold til folketallet har vi langt flere rikinger enn USA. Denne utviklingen faller sammen med en sakte, men sikker retur til fortidens brutale klassesamfunn – et forfall som i disse dager har fått en brå omdreining.

Trespannet av energipriser, matvarepriser og lånerenter i galopp vil med sikkerhet drive et økende antall mennesker ut i prekariatet: faresonen der nøden står for døren.

Lenge har vi sett en urovekkende vekst i utdelingen av gratis matkasser til såkalt vanskeligstilte, vår tids variant av suppekjøkkenet fra nødsårene på nittentrettitallet. Den negative utviklingen i økonomien fører til en dramatisk forlengelse av denne køen. Folk som har vært vant til å klare seg selv, stiller side om side med rusavhengige og rumenske tiggere.

Les også

Den tunge jakten etter mat

Mot et slikt bakteppe er det at regjeringen fremmer et forslag om å innføre grunnrente for blant annet fiskeoppdrett. Det skal ikke lenger være tilnærmet kostnadsfritt å tjene seg søkkrik på å forsøple norske fjorder med lusebefengte laksemerder.

Egentlig er det ufattelig at en slik økonomisk tommeskrue ikke er blitt satt på for lenge siden. Har ikke fjordene vært folkets felleseie siden tidenes morgen, vel så mye som fossefallene?

Etter mine begreper burde oppdrettsnæringen ha vært nasjonalisert fra første stund, ikke minst av hensyn til en forsvarlig kontroll med miljøskadene. I tillegg kunne et offentlig regime ha sørget for at kvaliteten på produktene var noe annet enn den uspiselige møkken som oppdrettsfisk stort sett er.

Men i liberalismens jernalder er forslag om slike formasteligheter atskillig verre enn å banne i kirken, så Statlaks kan vi skyte en hvit pinn etter. Det nest beste vil være å skatte det hvite ut av øyet på oppdrettsprofitørene. Blant de firehundre og førtifire milliardærene er laksebaroner neppe en utgruppe.

Ikke uventet har det statlige anslaget mot oppdretternes pengebinger utløst en rituell varsling om utflagging. For en gangs skyld er den trusselen tom. De norske fjordene byr på kanskje verdens beste betingelser for akkurat denne virksomheten.

Å forflytte seg til Skottland eller Peru er neppe noe reelt alternativ for disse profittjegerne, som innerst inne vet at overbeskyttelsen av oppdrettsindustrien har vært et klondyke som ikke kunne vare til evig tid.

Inntil videre stuper lakseaksjene på børsen. Jamringen fra baroniene tiltar i styrke. Helge Møgster, sentral i sjømatselskapene Austevoll og Lerøy, hevder at staten via grunnrenteskatten vil rane kysten. Å bli klasket på egen pengepung er et anslag mot hele Vestlandet, mener han altså.

Vel, hvem har ranet kysten? Hvem har ødelagt fjordene? Hva med oss vanlige dødelige, som for bare noen tiår siden hadde gleden av levende fjorder? Fisket var så overdådig at du alltid kunne regne med å hale opp en hank til din egen middagsmat. Er det ikke vi som er blitt ranet, av Møgster og hans bande av miljøkriminelle?

For den jevne vestlending ville det være en stor lettelse om Møgster tok med seg sitt pikk og pakk, tømte merdene sine og flyttet utenlands. Ved Lugano-sjøen er oppdrettsbetingelsene neppe de beste. I stedet kan han jo bli medlem i hylekoret der Røkke og andre lidelsesfeller fremfører sin klagesang, med libretto av finansmannen Jan Petter Wilhelm Courvoisier Sissener: «Vi rike er blitt en pariakaste!»

Det er ironisk at både det øverste og det laveste sjiktet i samfunnet består av flyktninger. Under statens økonomiske åk tvinges de rike til utlendighet: John Fredriksen, Kjell Inge Røkke, Bjørn Dæhlie, etter hvert kanskje også sutrekopper som Møkster og nevnte Sissener. De har sine motstykker i utlendinger som trygler om å få komme inn i den norske varmen.

Kanskje bør disse sist ankomne få en advarsel om hvor uutholdelig det er å leve her?