Med ryggen mot den store varden der hadde han vist meg at jeg kunne nå mye lenger i den alderen enn noen trodde. Det fikk våge seg at jeg tilbake i den enkle stølen til Brattebø ble liggende og vekselvis fryse og koke, mens min far fyrte opp den gamle etasjeovnen fra Laksevåg verk til rommeet ble både varmt og røykfylt.

Fetterne mine fikk med seg påskerenn og hopp nedover på hyttene i lien. Min far hadde gått alle fjellene fra Voss til Bergen på ski med sin far og hadde vunnet mange mesterskap på ski og i svømming. Han sørget for å overføre idrettsgleden og ekspedisjonssulten til meg.

Hånden hans holdt i sin søsters og mors hånd da de flyktet fra Hegreneset til hytten ved slektsgården på morssiden, på Nappane ved Radsundet i 1940. Under krigen ble det dyrket alt fra det spiselige til sikori som kaffeerstatning og tobakk der. Og hentet fisk fra fjorden.

Det var hans hånd som pekte ut for meg hvor garn og liner skulle settes, kunnskap opparbeidet gjennom århundrer med slekt ved eller nær fjorden og erfaringer fra hvert slektsledd i oselveren. Det vr fra den vi fisket med bånnsnøre i Juviken etter at garnene var tatt opp. Særlig så lenge min farfar ennå var med. Min far lærte oss å seile både oselveren og Askeladden, slik han hadde lært å seile av din far som hadde vunnet Landsregattaen. Stekt småfisk til frokost på langbordet bygget samtidig med hytten i 1931 er det ikke alle forunt å ha opplevd.

Tilbake i Bergen opplevde han nok en gang å bli flyktning. Etter eksplosjonsulykken der ungene så vidt fikk slengt seg på gulvet før vindusglassene feide innover klasserommet ble han sendt til plassen på Tystad mellom Sandane og Vereide. Der hadde familien livnært seg av noen få dyr, litt jordbruk, fiske og småskala byggmestervirksomhet. Det var der han fattet interesse for byggerier, noe som ikke minst ble eksponert på hytten senere.

Faglig fulgte han i sporene til både sin far og onkel som var kommet til Bergen og blitt elektrikere. Han ble tilbudt av en byggmester i nabolaget i Bergen å få sponset utdanning og opphold ved høyskolen i Trondhjem. Det var byggmesterens takk for at farfar hjalp til med å ta vare på barna hans da han var i fangenskap under krigen.

Etterkrigstidens utfordringer gjorde at han måtte takke nei. Etter læretid og fagskole måtte han sammen med sin far bidra til husholdningen som skulle huse og fø yngre søsken. Hans far var inspektør på Bergen Elektristetsverk og streng med min far da han stodi det førte lærlingekullet i bedriften som siden har hett både Bergen Lysverker og BKK. Far ble en faglig dyktig overmontør som startet dagen for seg og sine montører og læregutter klokken 07.00.

En av hans egenskaper var at han ikke kom for sent en gang i løpet av sine nesten 90 år. Idrettstalentet hans fikk vike fordi han åpenbart også var et politisk og organisatorisk talent. Ytre Sandviken AUL ble drevet frem til et av landets største og mest aktive AUF-lag. I samhold ved Stemmemyren var det politiske foredrag, revyer og dans. Det ledet frem til seks år som fylkesleder i AUF. Med det ble han den lengst sittende ledereni hele den over hundre år lange historien til distriktslaget/fylkeslaget. Denere LO-leder Konrad Nordal var for øvrig den første.

På Utøya var min far og gjengen fra både Ytre Sandviken og resten av distriktslaget en stor kontingent. Han ledet selv arbeidsgjengen i flere år påøyen. Og de unge AUF-erne reiste til internasjonale leirer i Sverige, Danmark og Tyskland.

Far hadde også noe så sjeldent som bil, en flott Studebaker. I tiden som familiemenneske erstattet han den med byens lengste serie av Fiater. Du har kjørt oss i alle størrelser fra Fiat 500 og opp til de største personbilene.

Kanskje kom valget av Fiat fra at vi helt fra 1960-tallet og til vår tid ferierte i pinjeskogen ved stranden på Toscanakysten. Der bor vi i ferielandsbyen Riva Del Sole, der fagforeninger fra åtte land gikk sammen og bygde et ferieanlegg for at arbeidere skulle få et feriested i Syden. Der briljerte min far ved grytene og lagde alt fra osobucco til sjømat handlet på markedet i fiskerlandsbyen Castiglione della Pescaia.

Hendene hans laget mat til hverdag og fest, og han lærte meg det samme. Ikke minst lærte han meg å improvisere i kjøkkenet under ordet «man tager det man haver». For venner og familie står de store koldtbordene med en rekke lune og varme retter i tillegg som heftige minner. 2. juledag i Lillehatten var både det kulinariske nivået og lydnivået i debattene høyt.

Han har tjent og hatt de fleste tenkelige og utenkelige verv i den lokale arbeiderbevegelsen, i parti, AOF, Folkehjelpen og ikke minst som faglig tillitsvalgt. På femtitallet ble han den første sosialdemokratiske leder i en arbeiderfagforening etter tiår med kommunistisk dominans. Han ble LO-leder i Bergen og hadde både lokale og sentrale verv i en mannsalder i El- og itforbundet. I bystyret sto han på for idretten og behovet for anlegg, som Vikinghallen og Bergenshallen. I fylkestinget var han samferdselspolitiker. For restaurantnæringen var han den som moderniserte byen gjennom sitt nesten evigvarende lederskap av skjenkerettsutvalget.

Jeg holdt hånden hans for siste gang og tenkte på at dette var en hånd som jobbet sammen med andre og ikke karret til seg selv. Når jeg slapp hånden og forlot ham visste jeg at slike sko ikke kan fylles helt. Vi lager ikke slike menn og kvinner som ble skapt i hans generasjon lenger.