Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Er det virkelig mer provoserende at maktesløse aktivister kaster tomatsaus eller maling på kunstverk, enn at de rikeste landene i verden fortsetter å føre en politikk som fører klima mot vippepunktet?
Det er visst det for en del av oss. For mens gradestokken fortsetter å krype oppover, verdenslederne nok en gang har møtt hverandre for å prøve å løse klimakrisen (uten hell), ser vi stadig flere klimaaktivister radikaliseres og nye aksjonsformer vokser frem. Kan man klandre dem?
Debatten startet for alvor da unge klimaaktivister kastet tomatsaus på et Van Gogh-maleri og limte seg til veggen kledd i T-skjorter hvor det sto «Just stop oil». Maleriet var beskyttet bak en glassplate, men hendelsen symboliserer likevel en endring i aksjonistenes verktøykasse: Ødeleggelse av gjenstander folk flest ønsker å bevare, for å symbolisere hva vi ikke klarer å bevare, nemlig planeten vår.
Siste helg så vi nok et norsk eksempel, når en aksjonsgruppe mot oljeleting griset til Vigelandsparken i Oslo for å markere motstand mot norsk oljepolitikk og fraværet av handling i møte med klimakrisen.
Reaksjonen på sosiale medier har vært overveldende negativ. Det kappes om å være mest mot aksjonistenes metode, og det hevdes at det skader klimasaken mer enn det gagner. Ikke all PR er god PR, påpekes det. Aller helst bør aktivistene roe seg ned og vente til alle blir enige om at klimaet er viktig.
Ja, for den metoden har jo fungert svært godt tidligere ...
Jeg tror ikke vi bør være så raske i å avskrive disse aktivistene. Gjennom sine kontroversielle metoder har aktivistene med sine provoserende metoder avslørt en tendens i norsk klimadebatt: Den har rett og slett forsvunnet litt, og det har vært komfortabelt for dem som tjener på at vi fortsette som før.
Aller helst bør aktivistene roe seg ned og vente til alle blir enige om at klimaet er viktig.
Josefine Gjerde
Noe av det mest påfallende med reaksjonen på disse aksjonene er nemlig hvem som har mest behov for å markere sin avstand. Ofte personer som representerer partier og samfunnsgrupper som historisk aldri har vært i førersete for å skape endring i klimapolitikken.
Når de argumenterer for at aktivistene må finne mer konstruktive metoder for å skape oppmerksomhet for klimasaken, er det jo fristende å høre hva som er deres løsning.
Et folkelig opprør er vårt knøttlille håp
Problemet er nemlig at sympatien for klimasaken allerede var dalende. Det er ikke mange år siden man kunne la seg forlede til å tro at vi var på vei mot et gjennombrudd for klimaet, men offentlighetens blikk er skiftende. Nye kriser dukker opp. Pandemi, energikrise, krig i Europa.
Og med det faller klimakrisen nok en gang i skyggen av andre, tilsynelatende mer presserende kriser.
For dem som har brukt årevis på å skape oppmerksomhet og engasjement om klimasaken, er dette en enorm skuffelse.
For samtidig som sympatien har falt, ser vi stadig flere eksempler på hvordan en verden herjet av klimaendringer vil se ut. Rekordvarme, ekstremvær som flom, brann og tørke. Og dette er før vi har bikket en grads oppvarming. Hva vil skje når vi passerer 1,5? Eller 2?
De radikale tiltakene som er helt nødvendig om vi skal nå klimamålene vi har satt oss, møter protester og frykt. Nok en gang avsluttes et klimatoppmøte uten at håpet er tent. Det er lite tyder på at vi kommer til å snu i tide, vi er allerede for sent ute. Er det rart man blir redd?
Kode er forberedt på suppeangrep
Når det føles som verden står på vippepunktet har man to valg: Apati eller handling. Jeg vil heller at klimaaktivistene skal holde fast i håpet og kaste tomatsaus på kunstverk enn å gi seg hen til apatien. Da er vi alle fortapt.
Om aktivistene vil lykkes over tid er vanskelig å forutsi. Gjennom historien har nye protestmetoder kommet til for å skape oppmerksomhet og samle mennesker om en sak, men sjelden har de ved første øyekast blitt sett på som legitime.
Uansett er det farligere å ignorere hvorfor klimaaktivistene radikaliseres og aksjonene stadig blir mer desperate, enn at noen ungdommer kaster tomatsaus på et beskyttet maleri eller maling i Vigelandsparken.
Slutterklæring vedtatt på FNs klimatoppmøte i Egypt
Politikerne har ikke evnet å fange opp folks stadig økende bekymring for klimasaken. Når løfter brytes gang på gang, og politikerne lar andre saker få forrang, er det ikke rart folk blir desperate.
Om ikke annet gir dette oss en anledning til å konfrontere alle de som påstår at de er opptatt av klima, men at «dette ikke er måten å gjøre det på» og spørre: Hva er din løsning?