Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Leif Jonny Mandelids ytring «Når diagnosen blir viktigere enn mennesket» i BA 27.11 er et viktig tilskudd til debatten om psykisk helsevern i Norge.
New Public Management-inspirerte reformer på dette feltet vil gjøre psyken målbar, mens pasientene trenger å bli møtt som unike individer. Denne typen reformer forringer mulighetene for faglig og moralsk integritet i møte med sårbare mennesker.
Den tiltakende omtalen av psykisk (u)helse og lidelser fører til at vi definerer for mye som «sykdom», mener professor i psykologi, Tor-Johan Ekeland. I stedet for å anerkjenne at lidelse og smerte er en naturlig del av menneskelivet, tyr vi til medisinering.
Å fokusere på diagnoser og sjekklister bygger på et naturvitenskapelig syn. Mennesket blir redusert til en biokjemisk organisme, der årsak og virkning er nærmest naturgitt, selv når det handler om noe så personlig og komplekst som psykisk helse. Kvantitative metoder (måling) og naturvitenskapelig perspektiv har nytte. Problemet oppstår når slike metoder og perspektiv dominerer fullstendig.
Dette kalte den norske filosofen Hans Skjerveim for «det instrumentalistiske mistak». Dette innebærer at menneskelivet blir et objekt som vurderes etter gitte målestokker. Det blir viktigere å forklare årsaker enn å forsøke å forstå de problemer vi som mennesker kan møte, som en ufravikelig del av vår egen eksistens.
Sagt med andre ord, mennesker er ikke tilskuere til seg selv. De er deltakere og møter en lang rekke spenninger og utfordringer. De er subjekter, tenkende, følende og handlende agenter i sitt eget liv. Det vi kan kalle en humanisering av menneskelivet, har direkte konsekvenser for hvordan omsorgsarbeidet må praktiseres i psykisk helsevern.
Spørsmålet som reiser seg, er: I møte med mennesker med livssmerter, gjelder det å gjøre det faglig riktige, eller å være noe for den andre? Dette blir førende for hvordan vi møter lidende mennesker. I dagens samfunn er effektivitet, målstyring, prestasjon og produktivitet blitt dominerende mantra, selv i psykisk helsevern. Det som betones, er våre tekniske ferdigheter, hva vi er gode på å gjøre, snarere enn hva slags mennesker vi er.
Når vi beskriver psykisk smerte, eller livssmerte, i diagnostiske kategorier og biomedisinske termer, blir resultatet at vi sitter igjen med et syltynt språk.
Farhan Shah
Når vi utelukkende definerer evne til å hjelpe basert på våre tekniske ferdigheter, blir behandlere til handlings- og produktivitetsmaskiner. Empatisk nærvær i møte med mennesker i livskriser kommer fort under press. Det blir lite rom for en ikke-dømmende og anerkjennende holdning.
Målet må være å skape en empatisk og trygg ramme, følge den andres livsvirkelighet og respektere og anerkjenne den andres selvstendige annerledeshet. Dette må skje uten å ty til diagnoser og sykdomsmodeller.
Eksistensfilosofen Martin Buber påpeker at autentisk dialog forutsetter at man ikke tilstreber å endre den andre, å proppe sin egen «riktighet» inn i den andre, men å la det som måtte være riktig for den andre vokse frem. Å være til for mennesker i krevende livsstadier gjennom å sette deres eksistens i sentrum, er en viktig motvekt til en omsorg der effektiv tidsbruk og produktivitet er overordnet.
Når vi beskriver psykisk smerte, eller livssmerte, i diagnostiske kategorier og biomedisinske termer, blir resultatet at vi sitter igjen med et syltynt språk. Da har vi ikke lenger begrep som rommer menneskelivets uendelige variasjoner. For det er jo slik at det som ikke er optimalt likevel ikke trenger å være sykelig.
Dette betyr at de som har ansvar for organisering av psykiske helsetjenester må se til mer personorienterte, eksistensielle og humanistiske tilnærminger, enn tankesett med opphav i bedriftsøkonomiske modeller. Vi trenger en samfunnskultur som rommer alle sider ved menneskelivet uten å ty til diagnoser og sykeliggjøring. Tiden er for lengst overmoden.
