I dagens samfunn er det å leve høyt på listen, vi skal jage rundt og tilfredsstille vårt eget og andres behov for anerkjennelse. Rekke å være superpartner, forelder, venn og helst på topp karrieremessig. Få tenker på slutten, de fleste av oss mener nok at om vi bare ikke snakker om det, utsetter vi det uunngåelige.

Men dagen kommer, vi skal alle dø. Har du tenkt på hvordan du ønsker at dine pårørende skal ta farvel med deg?

Ifølge Statistisk sentralbyrå er 84 prosent gravferder i kirkens regi. Hvorfor er det slik når man ser at antall medlemmer i Den norske kirke er synkende? Velger man gravferd i kirken fordi man har for lite kunnskap om alternativene?

Den tradisjonelle kirkegravferden er nevnt, det er også mulig for pårørende å leie et kapell eller annet lokale for å hedre det livet som er levd. Gravferdsbyråene kan være behjelpelige med å finne livssynsnøytrale seremoniledere, eller man kan ha en humanistisk gravferd i regi av Human-Etisk Forbund.

Les også

Simon hadde jentekjæreste, pastorjobb og så for seg en fremtid i kirken da han innså at han var homofil

Valgene for de etterlatte kommer kanskje allerede rett etter at døden inntreffer, hvis det er aktuelt med organdonasjon. Etterpå følger valgene for seremonien. De fleste av oss ønsker en seremoni, og kanskje også et minnesamvær for å få æret og minnet den døde. Hvilke sanger skal velges, hva er det viktig at man får frem i taler og musikk? Hvordan skal kisten se ut, og ønsket hun egentlig kremasjon? Hvor er det best at gravleggingen skjer eller burde det være askespredning?

Alt dette må pårørende tenke på i sorgen, i en tung tid kan det være godt å ha snakket om vanskelige ting på forhånd. Vi vet at det er et vanskelig tema, det handler kanskje om at vi vil skåne den syke, eller kjemper mot egen frykt.

Å kunne dele tanker og følelser om døden, ta avskjed i trygghet og fred, kan gjøre godt for både den som skal dø og de som skal leve videre.

Det er mulig å fylle ut et «Siste vilje»-skjema. Det er ikke juridisk bindende men mer en veiledning til dem som sitter igjen med beslutningsmyndigheten etter et dødsfall. Ved å snakke sammen med våre pårørende om hva man ønsker for egen gravferd, skaper man en ro og trygghet for både seg selv og de etterlatte.

En kan også skriftlig bestemme hvem som skal ha ansvaret for begravelsen og valgene som må tas der, om en tenker at dette er en person som bedre ivaretar den avdødes ønsker enn de som automatisk får gravferdsansvaret.

Det er en stor trygghet å vite at man tar et siste farvel med de menneskene man elsker, i tråd med hva som ville være riktig for dem uavhengig av hvilket livssyn de etterlatte har. Det er godt å kunne vise en siste respekt for livet som er levd.

Les også

Mats dro på fest med kolleger. Dagen etter sto politiet på døren hos forloveden.