Snørydder og muskelmann Lars Rørbakken (42): – Arnold Schwarzenegger er mitt store forbilde

(Avisa Hordaland): Snøen daler foran frontruten. Det er ikke lett å skille brøytekanten fra den hvite veien i Myrkdalen. Enda mindre enkelt er det å få øye på Lars Rørbakken og snømåkeren hans.

Selv om Rørbakken er en kraftig kar, må det noen runder til på telefonen før han kommer til syne på et hvitdekket hyttetak.

– Nå er jeg i perfekt snømåkervekt, sånn 112-15 kilo. Sterk nok til å få snøen vekk og samtidig utholdende.

Denne dagen er Rørbakken og kollega Michael Mathieson (19) i full sving med å brøyte en stor hytte like ved skitrekket i nærheten av Helgatun fjellpensjonat i Myrkdalen.

– I konkurranseform bærer jeg på 130-40 kilo. Da er det for lite pust og jeg er for tung til at det blir effektiv snømåking, sier Rørbakken.

Når muskelmannen ikke skufler på snø går det mye tid på å holde seg sterk. Håndbak, vektløfting, kampsport, boksing, bryting. Eller strongman. Sterke karer som løfter på svære traktordekk eller drar store lastebiler etter bare armene.

Snømåkeren er slank, men strongmannen er litt lubben, forklarer Rørbakken.

Tolv-fjorten timer jobbing om dagen har det fort blitt på grunn av kongevinter den siste tiden.

Kvamskogen. Myrkdalen. Hamlagrø. Mjølfjell. Her jobbar de på. Snøen må vekk før det kommer ny.

– De sier at jobben ikke løper fra deg, men denne jobben gjør det, sier Rørbakken, og ler.

I 2012 startet han RS Sikkerhet AS som et rent vekterselskap. Siden har nye oppgaver kommet til, slik som rydding av snø.

I fjor hadde RS Sikkerhet en omsetning på rundt 13 millioner kroner fordelt på omtrent 20 årsverk, ifølge Rørbakken. Selskapet eier han sammen med en annen. I 2020 gikk virksomheten i pluss med 235.00 kroner på bunnlinjen før skatt. Egenkapitalen har bygget seg opp til vel to millioner kroner.

– Vi er faktisk 80 personer i firmaet nå, men bare fem ansatte. Det høres villere ut enn det er, fordi vi har forferdelig mange ringevikarer. Folk som er litt arbeidsnarkomane, gjerne i full jobb, og som liker å ha noe å gjøre på i helgene.

Murere, tømrere, maskinførere, lege, jurist, hjelpepleiere, vektere, malere og mekanikere.

– Jeg har folk som er «full» i penger, men som bare vil ut for å snakke med folk. Og så har jeg de som jobber hos oss av rent økonomiske grunner, som ikke får det til å gå rundt.

Vekterselskapet til Rørbakken har mange jern i ilden. Virksomheten har oppdrag med alt fra utagerende personer på institusjoner til trafikkdirigering og vakthold på store private fester. Hovedjobben er vaktmestertjenester.

– Her i Myrkdalen har vi for eksempel alt av vaktholdet. Ellers har vi hatt mye arbeid i flere fabrikker, som på Dale, der en tekstilfabrikk er lagt ned. Jobben er å rive ned og bygge om mange tusen kvadratmeter. Vi kommer sikkert opp i 8000 timer på en slik jobb.

– Vi gjør alt fra små dagsjobber, til store jobber og kontrakter over flere år. Et oppdrag var å kjøre en lastebil til Karasjok, legger han til.

Snømåkingen begynte firmaet med i 2014. Nå er de inne i den niende sesongen.

– Det har vært vintre jeg bare har måkt i noen få timer. Det minste er vel for 20.000 kroner på en sesong. På det meste har vi måkt for en million kroner. To sesonger faktisk. Alt arbeidet var manuelt gjort, og jeg gjorde godt over halvparten alene. Resten brukte jeg ansatte på. Det heftigste jeg har gjort er 12 timers dager, 55 dager i strekk.

I en bunkers under tunnelen i sentrum på Dale legger Rørbakken grunnlaget for både jobb og konkurranser innen ulike styrkesporter.

Journalisten møter Rørbakken utenfor bunkeren noen uker tidligere i vinter før snømåkingen var kommet skikkelig i gang. I pøsende regnvær åpner han den tjukke betongdøren og viser vei ned trappen til muskelbuntene på Dale sitt treningsmekka.

– Her inne i Hålo er det tolv grader konstant, sommer som vinter.

Kanskje like greit for å stanse den mest intense kroppsodøren.

I Hålo finner du alt en kroppsbygger kan ønske seg. Fra kjøpeutstyr til vekter og apparat av den mer hjemmesnekrede sorten.

– Her er det alt fra små kvinner i 60-kiloklassen til svære menn, fra 16-åringar til 60-åringar. Fra de som vil holde seg i form til de som satser mot konkurranser. Mesteparten fra Dale, men også folk fra Bergenskanten. Vi er ikke akkurat mainstream, men driver gymmen slik at vi har til husleie og strøm, forteller muskelmannen.

– De fleste er her i seks-syvtiden om kvelden. Jeg trener når jeg kan, om det er klokken ett om natten, eller i sekstiden om morgenen.

Rørbakken trener styrke en til to ganger om dagen, og kondisjon en gang for dagen.

– Men jeg jobber i hytt og pine alle veier. Så om jeg ikke er her i Hålo, så er jeg mye på Arna treningssenter, og på Mosjonsgutane på Voss er jeg en del. Jeg kan være i Sogn på jobb, på Stord, hvor som helst, og da spretter jeg innom og trener der.

Helsekost og lange treningsøkter høres ikke like godt ut i alle sine ører. Til og med jernmannen Rørbakken har vært i tvil.

– Hvis det begynner å regne klokken halv fire en lørdagsnatt, du er pisskald og alt er jævlig. Alle har gått hjem og du står helt alene. Da har jeg lurt på hva jeg holder på med.

Rørbakken deltok i sin første handbak-konkurranse som attenåring. Før det holdt han på med sykling og har andreplass i Bergen-Voss i sin klasse som personlig rekord.

– Målet mitt var å ha både topp kondisjon og topp styrke, men jeg forstod at det ikke gikk da jeg begynte å bygge på meg muskler. Siste året jeg syklet fòr alle fra meg i bakken.

Han var ikke gamle karen da han la merke til Arnold Schwarzenegger første gangen.

– Jeg så sikkert noen filmer jeg ikke hadde lov til å se siden jeg var så ung, som Commando eller Terminator. Jeg var vel syv-åtte år gammel og alt for liten til å se de filmene, sier muskelmannen, og ler.

– Arnold Schwarzenegger er mitt store forbilde.

Det startet med kroppsbygging for Schwarzenegger. Nå arrangerer han en konkurranse som omfatter alt som har med styrke å gjøre.

– I USA er det vanvittig svært med 200.000 deltakere. Arnold er alltid til stede selv. Jeg har truffet ham flere ganger. Tre ganger har jeg vunnet. To av gangene har han kommet og gratulert.

For Rørbakken var det en barndomsdrøm som har gått i oppfyllelse.

– Det er noe jeg har drømt om siden jeg var liten på åttitallet. På den tiden var jeg som de fleste opptatte av Sylvester Stallone (som han også har møtt, journ. anm.) og Arnold. Og andre karer med muskler. Forskjellen er at jeg aldri vokste fra det, tror jeg.

Det er ikke musklene som er det interessante. Som forbilde er det hele personen Schwarzenegger.

– Arnold hadde det ikke så lett i oppveksten. Nå er han veldig opptatt av unge som har det vanskelig og vil gjerne gi litt tilbake for alle mulighetene han selv har fått.

Rørbakken kjenner seg igjen i mye av engasjementet til Schwarzenegger, både når det gjelder oppvekst og ungdom.

– På et stevne i Hongkong snakket jeg ganske mye med ham. Da fortalte han om idrettsarrangement han har stelt i stand for vanskeligstilte unger, for unge med fysiske og psykiske problem, og for barn med downs syndrom. Han var opptatt av hvor viktig det er å gi dem bedre muligheter.

Samtalen gikk for seg på språket de har felles: Engelsk.

– Jeg klarer meg, men det var mye strilesleng. Jeg gjør meg forstått på et vis, sier daleguten, og ler.

Når en snakker om styrkesport er det vanskelig å komme utenom doping.

Rørbakken har selv en dopingdom bak seg fra 2007. Frontfiguren i Dale Håndbakklubb, den gang 28 år gamle Rørbakken, avla positiv prøve på anabole steroider og ble utestengt i to år.

– Jeg har tatt noen feiltrinn, men har aldri bevisst brukt ulovlige midler. Dommen har jeg likevel lagt bak meg. Den gang hadde jeg ikke økonomiske muskler, eller apparat rundt, til å forsvare meg.

Han har hele tiden hevdet at dommen var urettferdig, at han hadde fått i seg kosttilskudd som var urent.

– Folk vil vel likevel ha sine meninger om hva som hendte. Mitt inntrykk er at doping ikke er verst i sport lenger, men mer utbredt mellom dem som trener bare for gøy. Det er så mye større spekter av midler nå. Steroider er bare en del av det.

Målet med trening som livsstil er å være i stand til å prestere hele livet.

– Folk spør når jeg har tenkt til å slutte. Jeg vil aldri slutte å trene. Om du er nitti eller tjue, så er kroppen skapt for bevegelse.

Rørbakken er klar over hva han putter i munnen og opptatt av dyrevelferd.

Økologisk kjøtt, fisk, egg, grønnsaker, frukt og bær havner som oftest på tallerkenen. Oppdrettslaks har han lite til overs for.

Ikke drikker han alkohol, og er han på fest, er det på jobb som vakt.

– Jeg har smakt smaken og drukket en sider, men aldri vært ruset. Jeg har sett så mye som skjer når folk drikker at det har aldri vært et alternativ for meg. Jeg begynte som dørvakt da jeg var 17 år, så jeg har sett alt fra a til å.

For unge Rørbakken var det heilt andre ting som fristet.

– Jeg har samme følelsene i dag som da jeg begynte på treningsstudio som 14-åring. Jeg gleder meg fremdeles til å se om jeg er blitt litt sterkere eller større. Jeg er nok treningsnarkoman i form av å være avhengig av bevegelse. Det kan like godt være en aprilkveld i full fart på ski på Lønahorgi for å se solnedgangen, forteller han fra Hålo på Dale.

– Jeg ruser meg på endorfiner hver dag.

I Myrkdalen er det stadig arbeid å holde fingrene i.

– Det er flere som har ringt og sagt at de ikke kom seg frem til hyttene sine. Det er ørlite struktur i snøen, men øverst er det nesten to meter med puddersnø som du går rett gjennom, forteller Rørbakken.

Han og kollega Michael Mathieson spanderer på seg en liten pust i bakken. Den gule snøen er det hunden Ufo som får skylden for. Han er med muskelmatfar på jobb i dag, mens valpen Jan må være hjemme. Snøen i Myrkdalen er for strabasiøs. Men det blir ikke penger av pauser.

– Det her er kos, sier unge Mathieson, samtidig som han tungpustet skufler enda en skuffe med snø utfor hyttetaket, og vedgår at en skitur hadde fristet.

Sjefen selv, strongman Rørbakken, vil vente med å spenne på seg fjellskiene til det er mer vår i luften.

– I dag får vi ta pengene når de er der. Vi får jobbe livet av oss nå. Då er det lettere å ta fri når solen kommer i april.