Gå til sidens hovedinnhold

Spiseforstyrrelser skjer også i fotballen

Etter tre krevende år som elev ved Tertnes toppidrettslinje under Olympiatoppen Vest kan jeg bekrefte at det trengs mer fokus og kompetanse både på helse og spiseproblematikk.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På videregående forsøkte jeg å balansere to treninger om dagen, skolearbeid, sosialisering og hvile, og i tillegg over én times reisevei. Totalbelastningen var skyhøy, men som en pliktoppfyllende og konfliktsky tenåring krummet jeg nakken og sto i stormen av forventninger og krav.

Jeg var i utgangspunktet en sulten og motivert fotballspiller på nasjonalt nivå, men etter tre år på toppidrettslinjen endte karrieren. Da var min fysiske og psykiske helse totalt nedbrutt, og jeg hadde utviklet et anstrengt forhold til mat, kropp og vekt. Utfordringene mine hadde ingen oppdaget.

Bak prestasjon, optimalisering og «sunnhet» gjemte det seg et mentalt regime. Lidelsen utviklet seg mens jeg spilte med et toppserielag, på aldersbestemt landslag og gikk på toppidrettslinjen. Dette er instanser som skal utvikle talenter, og ta vare på unge menneskers liv.

I løpet av mine år i toppfotballen kan jeg ikke huske at spiseforstyrrelser var på agendaen, eller kropp og vekt for øvrig. Vi fikk selvsagt beskjed om å «lytte til kroppen», men samtidig fikk jeg innprentet at «de beste trener mest, er råest i hodet og flinkest på detaljer». Som en autoritetstro 16-åring var det ikke lett å fortelle klubbtreneren at du allerede har løpt tunge intervaller på skolen når han disker opp med det samme på ettermiddagstreningen. Dessuten var det ingen av trenerne som spurte meg. Jeg bet tennene sammen og tenkte hardkjøret ville tjene meg på sikt.

Jeg savner bevissthet rundt spiseforstyrrelser i toppfotballen. Fotball synes gjerne ikke særlig rammet av spiseforstyrrelser. Det foreligger ingen vektkrav, og karakteriseres ikke som en typisk utholdenhetsidrett. Personlig så jeg ikke fysisk avmagret ut heller, til tross for at menstruasjonen uteble. Disse faktorene er trolig årsaker til at den sykelige opptattheten min av mat ikke ble avdekket.

Det burde likevel foreligge nok ressurser, kunnskap og kompetanse på spiseproblematikk i toppfotballen, slik at tilfeller som meg kan bli oppdaget, og aller helst forhindret. Jeg vet at jeg ikke var den eneste i klassen som slet, eller sliter, med tanker om kropp, mat og vekt. Det er jo rimelig velkjent at det er høyere forekomst av spiseforstyrrelser i prestasjonskulturer.

Jeg bet tennene sammen og tenkte hardkjøret ville tjene meg på sikt.

Julie Louise Hansen

Det var en lettelsens dag da jeg kunne ligge fotballskoene på hyllen etter endt skolegang. Motivasjonen og fotballgleden var kvelt for lenge siden. Men jeg oppdaget tidlig at jeg hadde tanker i hodet som ikke lot meg gi slipp på strukturen og kontrollen.

Søvn, mat og trening var blitt en avhengighet. Ikke før tre år ut i studietiden, da jeg var blitt synlig syk, ble lidelsen diagnostisert og behandlet. I etterkant har jeg innsett at spiseforstyrrelsen vokste frem den gang da toppidretten overtok livet mitt.

Det er mye jeg ville gjort annerledes i ungdomsårene med den kunnskapen rundt hvile, mat og trening som jeg besitter nå. Jeg blir trist når jeg ser for meg hvordan jeg lyttet ukritisk til trenere og ledere som tenkte på resultater, først og fremst. Samtidig bør Olympiatoppen ta ansvar for den enkelte elevs totalbelastning ved toppidrettslinjen.

Unge utøvere bør få personlig oppfølging, og et opplegg som er skreddersydd hvert enkelt individ. Kanskje hadde jeg i dag vært en aktiv og motivert utøver dersom trenere fra skole, klubb og landslag hadde kommunisert sammen. Jeg skulle også ønske at mennesket bak utøveren hadde blitt sett og hørt.

Det er frustrerende å lese om at NIF, Olympiatoppen og toppidrettsgymnasene ikke lytter til Marianne Marthinsen eller annen valid forskning (Øgar 2021). Jeg er overbevist om at flere av jentene jeg har spilt med har lignende erfaringer som meg. Vi trenger derfor mer åpenhet rundt temaet, og flere forbilder som tør å sette ord på kroppspresset som blir fortiet, slik som tidligere landslagskeeper Kristine Nøstmo (Karlsen 2019).

Hun fortalte en provoserende historie om en norsk landslagsledelse som ba henne trene på soveromsgulvet før frokost for å oppnå vektreduksjon! At Norges trenerapparat har pratet slik om kropp og trening tyder på manglende kunnskap og kompetanse.

Jeg er overbevist om at flere av jentene jeg har spilt med har lignende erfaringer som meg.

Julie Louise Hansen

Konsekvensene kan bli at dyktige målvakter ikke ønsker å representere landet sitt, eller at unge talenter faller fra før de har fått blomstret. Dessuten medfører manglende kunnskap, forebygging og åpenhet til dype sår, som blir opp til enhver å lege selv.

For min egen del var det nødvendig å ta pause fra studier og jobb, samt gjennomgå en omfattende behandling for spiseforstyrrelser ved de offentlige helsetjenestene, for å fungere igjen. Såret har jeg leget, men arret vil alltid være der.