RIO: I London i 2012 tok bordtennisspilleren fra Manger på Radøy gull, og han er nå klar for sitt femte Paralympics. Det gjør ham til en veteran i den norske troppen, som teller 25 utøvere. Lekene i Rio starter onsdag, og den regjerende paralympiske mesteren har sin første konkurransedag dagen etter.
– Mine sjanser er absolutt like gode som de var i London, selv om det er flere om benet nå, og umulig å si hvem som vil dra det lengste strået. Det gjør det ekstra gøy å være her, sier Urhaug til NTB.
Mer utenlands
Urhaug lar seg på ingen måte stresse av forventningspresset som følger en regjerende OL-vinner. Medieoppmerksomheten tar han med knusende ro.
– Min styrke er at jeg har få svakheter. Jeg er jevnt bra på hele bordet og motstanderen må virkelig jobbe for å ta poeng fra meg. Hvis jeg klarer å få ut det potensialet jeg vet jeg har inne, er det ikke mange som slår meg, sier Urhaug.
Én ting har han imidlertid gjort annerledes i oppladningen til årets paralympiske leker.
Tommys egen gulloppskrift
– Jeg har vært mer utenlands og samarbeidet med andre landslag for å få god nok matching mot andre i rullestol. Dette har vært et problem for meg i Norge. Ellers har jeg fulgt samme oppskrift. Jeg har tro på det jeg driver med. Jeg har også jobbet mer med den mentale biten.
I tillegg har Urhaug brukt mye treningstid på det som gjerne omtales som en svakhet for alle bordtennisspillere i rullestol, nemlig det å ta imot en ball inn mot midten av bordet.
– Det er vanskelig når man sitter i rullestol fordi man ikke kan flytte seg sideveis, og dette har jeg jobbet med. Jeg har jobbet med å finne den optimale måten å forsvare seg mot slike baller, og jeg håper at min måte vil gi meg en fordel, sier han.
Jager det optimale
Det vil vise seg allerede til helgen. Etter innledende kamper 8. september, venter semifinale og forhåpentlig finale 12. september.
Han snakker om å finne den gode følelsen og gir et sterkt inntrykk av å være klar for oppgaven som ligger foran ham. 36-åringen roser arenaen og synes treningsforholdene er gode. Etter så mange år i gamet er det ikke medaljene som motiverer mest lenger.
– Det er heller å se hvor god jeg kan bli, og se hvor jeg fortsatt kan utvikle meg. Det er hele tiden småting som kan forbedres og det å jobbe med hvordan man kan løse dette på mest mulig måte, er utrolig spennende. Det er ikke medaljene som driver meg, men mer det å kunne spille den optimale kampen. Selvfølgelig er det gøy å ta medalje, men de kommer ofte når man lykkes med det man har trent på, sier Urhaug.