Det perfekte par

Artikkelen er over 14 år gammel

Han var nær døden, hun var nær ved å gi opp karrieren, men nå smiler livet til Stephan og Kjersti Tysse Plätzer. – Vi hadde ikke nådd hit uten hverandre, smiler hun.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Kjersti Tysse Plätzer er Norges største VM-håp i friidrett, ektemann Stephan Plätzer er en av landets mest ettertraktede trenere. Sammen har de jobbet seg gjennom to tøffe sesonger.

– Vi var så langt fra å gi oss i fjor, sier Kjersti, og viser en hårsbredd mellom to fingertupper.

– Det er frustrerende når en selv er pinlig nøyaktig med alt en foretar seg i det daglige treningsarbeidet, for så å oppleve at de rundt deg ikke er så nøye på det. At en nærmest får kritikk for å være kravstor og sytete, når alt en vil er ha ting ordentlig, sukker Stephan.

Men nå er striden med kappgangforbundet endelig begravet.

– Nå har vi fått et opplegg som fungerer. Vi fornøyd, de er fornøyde, alle er «happy», smiler han.

– TANKER I HODET

Likevel innrømmer Stephan at VM i Paris i august vil bli en belastning.

– Det blir det første VM siden det som skjedde, sier han og smiler.

– Rart at det skal være slik, for jeg er jo helt frisk. Men det kommer tanker i hodet, sier han enkelt.

«Det som skjedde», hjerneblødningen i Edmonton i VM 2001, da Plätzer ville omkommet om han ikke hadde fått øyeblikkelig hjelp. Egentlig er han lei av å snakke om det. Men han gjør det likevel. For det er en del av livet deres.

– Vet du, det er ikke før nå i det siste at jeg har orket å begynne å trene jevnlig igjen. Jeg har vært medisinsk klarert lenge, men det har ligget en sperre oppe i hodet, sier han.

– Vi har vært på mange stevner, til og med mesterskap siden den gang. Men det blir første VM. Og det var jo i et VM det skjedde. Rart, smiler han.

SOM SKISKYTING

Kjersti ble disket i Edmonton. Det samme skjedde i EM i München fjor. Folk begynte å spørre om hun hadde problemer med teknikken.

– At jeg ikke klarte å fullføre i Edmonton, er vel kanskje ikke så rart, smiler hun.

– Problemet med disken i München i fjor, var at jeg tok det med meg videre, i hodet. Jeg ledet for eksempel World Cup-finalen senere på høsten, men turte ikke fullføre skikkelig av frykt for å bli disket. Jeg tenkte rett og slett på det som hadde skjedd i EM. Jeg ga fra meg ledelsen, slapp meg ned i feltet, og kom på 5. plass, sukker hun.

– Det som er idiotisk med det hele, er at hun har blitt disket kun to ganger på 15 år i store konkurranser. Det var i mesterskapene i fjor og i forfjor. Og så kommer alle disse spørsmålene om hun har problemer med teknikken! Det ble mye unødvendig krisemaksimering, mener Stephan.

– Nettopp det at du kan bli disket for teknikken, er noe av det som er fascinerende med kappgang. Det er rent psykisk, du må tørre å gi gass selv om du er sliten. Du kan vinne, eller ryke helt. Det er omtrent som skiskyting, du må gamble før siste stående. Går det, så går det, smiler Kjersti.

VIL HA FLERE BARN

I år har hun ikke blitt disket. Hun har hatt en god sesong så langt, og ligger på 2. plass i verdenscupen.

– Jeg er kvitt den usikkerheten som snek seg inn i hodet etter EM i fjor. Vi har jobbet aktivt med det, jeg har blant annet hatt samtaler med idrettspsykolog Anne Marthe Pensgård, som er tilknyttet Olympiatoppen. Det høres kanskje rart ut, men hun har hjulpet veldig, bare ved å spørre de rette spørsmålene.

– Så nå tenker jeg ikke på dommerne. Jeg må gå det jeg er god for, uansett. Jeg vet at teknikken holder, sier hun bestemt.

Men om hun er sikker på teknikken, er hun usikker på den videre karrieren. OL neste år er et hovedmål, men så?

– Jeg har aldri før tenkt så mye på hva jeg gir opp ved et liv som dette som jeg har gjort i år. Det er kanskje fordi søsteren min nettopp har fått en baby, smiler hun.

– Jeg er veldig klar for å bli mamma igjen. En ofrer mye ved å leve som dette. For eksempel; 17. mai. Da er det opp tidlig, for å nå forbi butikken på Søfteland og komme seg opp i treningsløypen før morgentoget. Så er det å halse hjem igjen etterpå, for å feire dagen med Kiara (datteren, 6 år).

– Men jeg har klart å legge ned veto på julaften. Da er der bare én økt, ler hun.

Med et OL-sølv i lommen, en datter som skal begynne på skole til høsten og en jobb som står og venter på henne; hvorfor gir hun seg ikke i år?

– Fordi jeg har mer i meg. Og jeg er sta. Er du steinbukk, så er du steinbukk!

Artikkeltags