Til ungdommen: Bare gi faen

Dopingmistenkte Alexander Legkov og lagkameratene på pallen etter trippeltriumfen på 50 km langrenn i Sotsji-OL i 2014. Hvilken tillit står internasjonal toppidrett tilbake med etter WADA-vedtaket, spør Jan Gunnar Kolstad i denne kommentaren.

Dopingmistenkte Alexander Legkov og lagkameratene på pallen etter trippeltriumfen på 50 km langrenn i Sotsji-OL i 2014. Hvilken tillit står internasjonal toppidrett tilbake med etter WADA-vedtaket, spør Jan Gunnar Kolstad i denne kommentaren.

Ungdommen nå til dags jobber hardt for å bli noe. Noe stort, helst best i verden. Hvorfor skal de prøve å bli best i idrett, når de kan bli slått av noen som jukser?

DEL

KommentarOg hvorfor skal folk flest, vi som for lengst har mistet ungdommens drømmer om å legge verden for våre føtter, gidde å følge en toppidrett som virker mer og mer råtten?

Den beslutningen som ble tatt onsdag, i et WADA-styremøte på Seychellene (!), har nettopp slike langtrekkende konsekvenser som jeg her prøver å antyde. For når WADA fremstår like råtne som den råttenskapen de skal kontrollere, hvor står vi da?

Verdens antidopingbyrå (WADA) skal være verdenspolitiet i dopingspørsmål, og har holdt Russland utenfor det gode selskap de siste årene, av veldig gode grunner. Nemlig statsstyrt doping.

Måten de korrupte toppene har styrt, har vært ved å beskytte sine «gullkalver».

Betingelsen for å slippe russerne inn i varmen igjen, har vært at de skulle innrømme skyld, altså statsstyrt doping, og at de skulle gi WADA tilgang til prøvene fra det innerste ormehullet, Moskva-laboratoriet, der en mikset og trikset med det meste.

Russerne har ikke innrømmet at dopingen deres har vært satt i system, og ikke gitt tilgang til prøvene fra Moskva-laboratoriet. Likevel slippes de nå av kroken. Hvorfor? Makt. Og penger. Det er det som styrer internasjonal toppidrett.

Vi vet at det gamle IOC-regimet, i Juan Antonio Samaranch' tid og før, var pill råttent og korrupt. Det samme var toppen av internasjonal fotball, der Sepp Blatter og Michel Platini er kastet på dør fra FIFA og UEFA.

De siste fotballmesterskapene har fortsatt gått til de som har betalt mest.

De siste årene har disse topporganisajonene prøvd å «sminke liket», men de siste fotballmesterskapene har fortsatt gått til de som har betalt mest. Og IOC-sjef Thomas Bach ser mer og mer ut som sine forgjengere, med dype lommer på blådressen for å få plass til alle kronene OL kan gi toppene. Hvis de får styre ting på sin måte.

Måten de korrupte toppene har styrt, har vært ved å beskytte sine «gullkalver». I sykling ble Lance Armstrong beskyttet så lenge toppsjefene klarte det, og i friidretten ble Carl Lewis & Co vasket skinnende hvite så lenge det lot seg gjøre. Slik at verden skulle fortsette å juble – og betale – for å se sine helter. Og at sponsorene skulle slippe ydmykelsen når råttenskapen kom for en dag. For deretter å trekke sin støtte.

Jeg skrev i sommer om kvalmen jeg føler med tanke på hvor verdens beste fotballklubber får sine penger fra, nemlig arabiske stater med enorme oljeinntekter og null respekt for menneskeverd. Jeg kjenner dessverre på den samme kvalmen med tanke på at en avslørt forbryter som den russiske stat nå skal slippe unna med sitt organiserte juks innen idretten. Det gjør at jeg blir lei meg, og får mindre og mindre tiltro til det vi ser – og det jeg selv dekker – fra internasjonale mesterskap.

Og da spør jeg igjen: Hvis jeg kjenner at toppidretten byr meg mer og mer imot, at jeg er i ferd med å gi opp troen på ren, internasjonal idrett, hvorfor skal da en ungdom gidde å bruke nettopp ungdommen sin på å prøve å bli best? Hvis han eller hun tror at de kan komme til å bli slått av beskyttede dopere i internasjonale mesterskap, hva er da vitsen? Da kan en like godt bruke ungdommen sin på noe annet. På å skape seg en karriere i en retning der det ikke er sannsynlig at juksere kommer og snyter deg for gevinsten.

Så det er vel bare å gi faen, hva? Så kan heller korrupte idrettstopper stappe lommene sine så fulle de bare vil. En stund til, inntil absolutt ingen gidder å bry seg om toppidretten lenger.

Artikkeltags