– Det hadde ikke vært noe stavmiljø i Bergen uten Paavo. For å si det sånn; han var min første trener, og han trente opp min nåværende trener, Bjørn Åge Herdlevær. Uten Paavo, hadde jeg aldri hoppet stav, sier Fanas EM-håp Eirik Dolve (22).

– Han var ambisiøs, og veldig stolt når utøverne hans lykkes. Og han gjorde som sagt alt for dem. Men det aller viktigste var likevel at folk skulle trives. Han så idretten som en del av det å vokse opp og være i et godt miljø, forteller Dolve.

Fattet mistanke

Han var selv på trening på Fana Stadion mandag kveld, og begynte å fatte mistanke da Moilanen ikke dukket opp til trening med stavgruppen sin.

Fana IL drar frem storkanonene for OL-håpet (+)

– Det skjedde rett og slett aldri at Paavo droppet en trening. Så jeg gikk bort til gruppen hans, og spurte om de visste noe. Det gjorde de ikke, så vi fikk satt i gang og tatt noen telefoner utover i Arna, der han bodde. Og så fant de ham da, hjemme hos seg selv, forteller Dolve.

 

Paavo Moilanen er en legende i friidrettsmiljøet i Bergen. Hit kom han i 1990, egentlig for å besøke en venn, som han fortalte BT tidligere i høst. Men så bare ble finnen.

Banket på 2. juledag

– Første gang jeg møtte ham, kom han og banket døren hemme hos meg 2. juledag, og spurte om han kunne få trene stav i Fri. Da hadde han visstnok vært innom kontorene til Bygdanytt og spurt seg for først, og de sendte ham til meg, forteller mangeårig leder for friidretten i IL Fri, Torstein Nesse.

– En annen av lederne i idrettslaget, Otto Hellegård, skaffet ham en hybel like ved pølsekiosken på Haukeland. Der bodde han i mange år. Og så dro han i gang stavgruppen sin, som har fostret det som er av stavhoppere her i distriktet. Han tok seg av utøverne sine som de var hans egne, sier han.

Trente gammel og ung

Moilanen brydde seg ikke om hvilken klubb utøverne sto i – han trente dem som ville trene med ham. Uansett alder og kjønn. Og han var veldig oppsatt på at utøverne hans måtte konkurrere.

– Ja, han så ikke poenget i å trene masse uten å være med på stevner. Da fløy gjerne utøverne, mens han kjørte sin gamle bil med stavene på taket. Gud vet hvor mange mil den mannen kjørte, sier Erik Dolve.

– Vi var jo hver sommer i Finland med Paavo, og hver nyttårshelg i Tallinn, der han kjente folk. Jeg har vel feiret nyttårsaften med Paavo i Tallinn tre ganger, smiler Dolve.

– Før han ble pensjonist, beskrev han jobben som et nødvendig onde, mens det var stavsprang som var livet. Dette blir et stort savn, sier Dolve.