Gå til sidens hovedinnhold

– Kan jeg gjemme meg under en stein i Lofoten?

Artikkelen er over 3 år gammel

Etter å ha løpt forbi pressen torsdag kveld, møtte Isabelle Pedersen de norske journalistene fredag formiddag.

BERLIN (BA): Isabelle Pedersen (26) nektet som kjent å snakke med pressen etter fiaskoen i semifinalen i EM, der hun røk ut etter et av årets dårligste løp.

Men fredag hadde den vanligvis så snakkesalige bergensjenten ristet av seg den verste skuffelsen, og møtte BA og andre medier utenfor Olympiastadion.

– Det var en bevisst handling da jeg løp forbi dere journalister. For jeg hadde absolutt ingenting å si. Jeg fikk ikke igjen stemmen før da jeg jogget ned en time seinere, så uforberedt var jeg på det som skjedde, sier hekkeløperen.

– Hadde stått der som en amøbe

– Jeg tenkte bare «kan jeg gjemme meg under en stein i Lofoten?». Jeg hadde ikke noe å si, jeg ville stått der som en amøbe. Og like hvit som et A4-ark. Du kunne sparket meg på skinnleggen så mye du ville, men jeg hadde likevel ikke fått frem noenting, sier hun til BA.

Presseoppbudet da Pedersen endelig ville snakke, var stort. Men hun hadde fortsatt ingen forklaring på den enorme nedturen. Laksevåg-jenten satte norsk rekord med 12,72 i Diamond League i London så sent som for tre uker siden, og det er en tid som ville holdt til sølv i finalen på 100 meter hekk torsdag kveld.  Men hun kom altså inn til svake 13,04.

Vinner Elviora Herman løp på 12,67, mens sølvet gikk til Pamela Dutkiewicz på nettopp 12,72.

– Det er jo nettopp derfor skuffelsen ble så enorm. Jeg visste hva jeg måtte løpe på for å nå opp, jeg visste at jeg hadde det i meg. Og så skjer dette. 13,04, det er.... ja, jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er så langt fra det jeg kan, og skal kunne prestere.

– Men jeg kan ikke si så mye om selve løpet. For første gang husker jeg knapt noenting fra et løp, sier hun.

Lå våken i torden og tenkte

Etter den enorme nedturen, da Pedersen var kommet hjem til utøverhotellet, åpnet himmelens sluser seg over Berlin. Etter tre brennhete dager, kom lyn, torden og regn.

– Det var ikke lett å sove i natt, med torden på toppen av det som hadde skjedd, sier Pedersen lett hoderystende.

– Jeg lå bare og tenkte «skjedde virkelig dette»? Men som med alt annet i livet, så må en prøve å ta med seg det positive. For det vil komme nedturer, både så lenge jeg driver med idrett og senere i livet, sier hun.

– Men er det egentlig noe positivt å ta med seg fra en slik opplevelse?

– Altså, nå må vi bare sette oss ned og analysere hva som faktisk skjedde, sier hun.

– Men når du har løpt så bra før i år, så må det vel være noe mentalt som sviktet?

– Ja, det er nettopp det, svarer Pedersen.

Nok med å komme seg hjem

Bergensjenten fikk en dårlig start i semifinalen. Men det er ikke første gang hun starter svakt, og hun kom seg opp på siden av de fremste midtveis i løpet. Før hun sluknet igjen på slutten og ble nummer fire i sitt heat.

– Jeg hadde en svak i London også, og det ble norsk rekord. Så det eneste jeg tenkte når det skjedde her, var at «nå må du jobbe». Men jeg har faktisk ikke sett løpet, så jeg kan ikke si for mye om hva som skjedde. Ikke husker jeg så mye heller.

– Jeg hadde mer enn nok med å komme meg ut fra stadion og hjem i går kveld. Det var ingenting å hente, og jeg hadde dessverre ingenting å si til dere da.

– Jeg har egentlig ikke så mange flere forklaringer nå, heller. Jeg så virkelig ikke denne komme, sukker hun.

 

Kommentarer til denne saken