I målområdet på Stoltzen ligger deltakerne strødd. Noen er på alle fire og kaster etter pusten, andre ligger på ryggen for å hente seg inn etter kraftanstrengelsen. «Jeg tror jeg må spy», hikster en av deltakerne, mens kameraten brøler ut «JAAAA! Ny rekord!» i gledesrus.

– Det er rent brutalt. Det er et helvete, rett og slett, sier Erlend Mjøs.

Magnus Heir hadde det ikke noe bedre. Han ble sittende lenge med hodet i hendene ved et av buskasene i målområdet.

– Frokosten var på vei oppover da jeg satt der. Jeg ble skikkelig kvalm, fikk smerter i brystet og det som er. Så det var ikke noe godt. Det var jævlig, og det visste jeg at det kom til å bli, sier Heir.

Må hentes i ambulanse

Det er mange måter å passere målstreken på. De fleste går over med bestemte skritt og et utmattet, stolt og lettet ansiktsuttrykk. Noen få har mye energi og løper langt forbi målstreken, mens mange stuper i bakken så snart de er i mål.

– Det er noen hvert år som må hentes ut med ambulanse, for de kollapser, rett og slett. Når du tar deg helt ut og kanskje ikke var helt frisk eller godt nok trent, så får du en sterk reaksjon på toppen. De fleste orker ikke å ta seg helt ut, men det er noen killere som ikke har sperrer, sier løpsleder Owen Westergård.

Han sier at det aldri er noen som har blitt alvorlig syk eller skadet.

– Det er ganske komisk å se når de ligger som slakt. Noen kryper jo i mål, ler Westergård.

– Jeg fatter det ikke

Til tross for smerten og ubehaget, er løpet bare blitt mer og mer populært. I år deltar godt over 6000 løpere.

– Jeg tror folk flest liker å få ting unnagjort, og Stoltzen går ganske fort. Du får pint deg gjennom det på 15 minutter. Heller det enn å springe maraton, er Heir sin teori.

Mjøs har derimot ikke noe forståelse for at løpets popularitet.

– Jeg fatter det ikke. Det er jo et rent syrehelvete, sier han.