Jeg er slett ikke verst på ski, om jeg må få si det selv. Til radværing å være er jeg godt over middels på nedoverplanker, og jeg koser meg også når det går rolig bortover. Appelsin og Kvikk Lunsj, kaffe på termos – bring it on!

Det er bare det at langrenn som idrett er mikroskopisk. Det er noe svært få driver med, og enda færre virkelig prøver å bli god i. Og det er en idrett jeg en stund har hatt litt oppi halsen på grunn av den norske langrennsledelsens forkjærlighet for astmamedisin.

Men torsdag, da Ragnhild Haga knuste Kalla med en helt vanvittig sisterunde, ga jeg jevnt blaffen i alle mine fordommer. Jeg hadde allerede jublet så hele nabolaget fikk morgenkaffen i halsen. For jeg kickstartet dagen med opptak av norsk dobbel i utfor og Ragnhild Mowinckels utrolige sølv i storslalåm. Alpint, det digger jeg, men torsdag klarte jeg heller ikke å holde på min langrennsmotstand da Ragnhild Haga kom og tok dagen til enda nye høyder.

Og fortsatt var det ikke slutt, det var nesten så jeg måtte finne frem strikkegenser og nisselue. For Johannes Thingnes Bø gjorde dagen historisk – aldri har vi tatt flere OL-gull og medaljer på én dag.

Ja, du la kanskje merke til at jeg sier «vi»? Det er det som er så gøy med idrett: Blir det bra nok, henger alle seg på. Selv en kar med et langrennsproblem.