Thorbjørn Ludvigsen er trippel mester av Stoltzekleiven opp. Han har også den suvrene rekorden opp på 8,06.
Arne Ristesund

Slik ble Stoltzen til Stoltzen

Det var kyrne og sandviksguttene som oppdaget Stoltzen.
Av
Publisert

Denne helgen er den full igjen. Stoltzekleiven. Med en ny bøling.

Under det årlig turløpet, Stoltzekleiven Opp. Folk som setter seg selv og andre i stevne de nå 908 trinnene opp fra starten i Fjellveien til målgangen ved Sandviksfløyen.  

Det kan de takke kyrne på Frydenlund for. Og Sandviksguttene. For det var de som hadde ideen.

Fra kutråkk til tursti

Etter at familien Stoltz kjøpte eiendommen i 1870 ble Frydenlund kalt Stoltzegården på folkemunne. Og da kyrne fra gården gikk på beite, fant de veien opp, så langt beiteforbudet tillot dem, i samme fjellsiden.

Og selv om sandviksgutter tok seg opp til Sandvikspilen på denne siden av fjellet også før tråkket ble etablert – er det sannsynlig at det var kyrne som trakket frem det som i dag utgjør nederste del av Stoltzekleiven.

Det ble så grunnlag for det som tidlig på 1900-tallet ble tatt i bruk også som tursti etter kommunens overtakelse.

Da ble det vanlig å dra fra Frydenlund, opp til det som ble omtalt som «Verdens ende», som man siden har antatt var plattingen med utsikt på høyre side et stykke opp i første del av steintrappene. 

Da Bergen Elektricitetsverk mot slutten av 1920-årene etablerte transformatorstasjon, den som fortsatt ligger litt lenger ut i Fjellveien, bygget man ut nederste del av Stoltzekleiven som provisorisk anleggsvei.

Ifølge verket ble stien da forlenget til det som kalles «den lille fossen» i kleiven.

Dukker opp

Først i 1935 dukker Stoltzekleiven for alvor opp i offentlige papirer.

Det vil si, den omtales ennå bare som «fjellstien».

Papiret er et vedtak på årsmøtet i Sandviksguttenes forening. Foreningen ble stiftet i 1931, av og for tidligere medlemmer av Sandvikens bataljon, for bydelens beste.

1. oktober det året skriver foreningens daværende formann, Breder Gundersen blant annet følgende til Bergen formannskap v/borgermester Eyde:

«Undertegnede forening tillater sig herved å søke om at der, av det til bygning av veier i Bergensfjellene bevilgede, må bli avsatt et beløp til oprydning og forsterkning av den gamle fjellsti, som fra eiendommer Uren og Frydenlund i Sandviken, ført

Midtveis i Stoltzekleiven er det mange som går på en smell om de åpner for hardt. I denne artikkelen kan du lese om hvordan Stoltzekleiven ble til.Her er det Steinar Johannessen og hans personlige trener, Marianne Lyngøy som tar en pust i bakken.

Midtveis i Stoltzekleiven er det mange som går på en smell om de åpner for hardt. I denne artikkelen kan du lese om hvordan Stoltzekleiven ble til.Her er det Steinar Johannessen og hans personlige trener, Marianne Lyngøy som tar en pust i bakken. Foto:

e op til Sandviksfløyen.»

Og like viktig. Allerede i samme brev lanseres ideene som skal gjøre Stoltzekleiven til akkurat det vi i dag vet at den er blitt:

En gjenstridig utfordring, og et sted for trening:

«Vi vil på det nuværende stadium få lov å fremholde av vi hadde tenkt oss stien anlagt efter de gamle kjendemerker, så steil og naturlig som mulig. Vi mener stien vil bli en ypperlig terreng- og orienteringsløipe for vore unge friidretsmenn.»

Får seg en overraskelse

Ett og et halvt år senere, 14. februar 1937 har foreningen tydelig fått kommunen på glid.

Da har formann Gundersen og fem andre sandviksgutter med seg kommuneingeniør Alsaker på befaring.

Og da får sandviksguttene seg en positiv overraskelse.

«Overraskelse var et milt ord for det vi fikk se», skriver foreningens sekretær, Christian Pedersen i rapporten etter befaringen.

«Veien er nemlig paabegynt og viste seg å være aldeles utmerket å gaa.»

Kommuneingeniøren røper da for et, ifølge papirene, tydelig begeistret følge, at arbeidet har pågått i ti uker, og er utført av arbeidsledig ungdom.

Det er da snakk om strekningen opp til den store ledningsmasten på overgangen til flaten som også gir en avstikkervei sørover mot Skredderdalen.

Uenige om veien opp

Været under befaringen denne vinterdagen er så dårlig at de gir opp forsøket på å komme videre opp selve uren. I stedet går de rundt. Det leder til en diskusjon om å legge stien i en mer makelig omvei opp. Særlig kommuneingeniøren vil det.

Men ekskursjonsdeltaker og forslagsstiller fra Sandviksguttenes årsmøte, Oluf Aa

Denne helgen er det Stoltzekleiven Opp igjen. Her et bilde av blant andre Jeanette Amundsen fra konkurransen i 2014.

Denne helgen er det Stoltzekleiven Opp igjen. Her et bilde av blant andre Jeanette Amundsen fra konkurransen i 2014. Foto:

gaard Johnsen er sterkt imot. Han får følget med på å gå uren ned, noe som også medfører aking på baken denne dagen.

Likevel er Aagaard Johnsen sikker i sin sak:

«Hr. Oluf Aagaard Johnsen var vilt begeistret for denne delen av turen og mente at stien aldrig kan bli brat nok.»

Dermed blir det antakelig avtalt trapper også den siste bratte biten.

28. september 1939 dukker navnet, Stoltzekleiven, ifølge Nasjonalbiblioteket opp i en avis for første gang.

Men om navnevalget heter det i Bergens Tidende denne dagen bare:

«Veien, som er døpt Stoltzekleiven efter Stoltzegården der den starter...»

De første bildene

13. november samme år viser BT for første gang to bilder fra kleiven. I artikkelen heter det blant annet:

«Om kort tid blir byens nyeste severdighet, den 300 meter høie trappestigen i Stoltzekleiven ferdig helt op til Sandviksfløien ... Gjennem denne trappe (500-600 trinn) kan man nå op fra Sandviken til Sandviksfløien på 1/2 time.»

Også den gang var det folksomt i kleiven:

«Det er ikke for meget å si at om søndagen ferdes tusenvis av mennesker op denne veien, til og med gamlinger på henimot 80 år.», skriver avisen.

Og sånn driver vi altså på fremdeles, i det som nå altså er en trapp på henimot 80 år.

(Kilder: Sandviksguttenes forenings arkiv, Nasjonalbiblioteket, Bergen Offentlig Bibliotek, Bergens Tidende.)      

Artikkeltags