Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da jeg startet som lærer i videregående skole for 24 år siden, var oppgavene mine å undervise og vurdere elevene. Jeg snakket selvsagt i tillegg med elevene om studieteknikk, fremtidige planer og fremdriften i faget. Jeg hadde ikke bundet arbeidstid etter at undervisningen var gjennomført. Det var så klart samarbeid og møter med kollegaer, men mye av dette avtalte vi etter hvert som behov som oppsto.
Jeg opplevde jobben som givende og lite byråkratisk. Rektor spaserte rundt og besøkte klassene og kom med oppmuntrende tilrop fra sidelinjen. Som ny lærer ble jeg tatt godt imot at erfarne kolleger, som hadde tid til å veilede en fersking. Jeg var stolt over å være ung lærer og fornøyd med å ha fått fast jobb etter lange studier.
I dag består lærerjobben min fremdeles av undervisning og vurdering, men noe er kommet i tillegg. I dag forventes det at jeg skal trøste, veilede og melde med elevene på ulike plattformer både i og utenfor ordinær arbeidstid. Jeg opererer som hobbypsykolog, inspirator og oppdrager for de unge menneskene i klasserommet mitt. Noen vil gjerne avbryte min forelesning om antikken med et spørsmål som bare gjelder dem personlig. Jeg forventes å være serviceinnstilt, blid og fleksibel.
Det er krav om at undervisning og vurdering skal være individuelt tilpasset hver elev, og dette i klasser som stadig eser ut i antall elever. I dag har jeg 30 håpefulle, som alle håper på at jeg møter deres forventninger. Foreldre er også begynt å melde seg, noe jeg aldri opplevde i starten av min lærerkarriere. De ønsker selvsagt at deres barn får alt det har rett på i skolen, og summen av dette ser de selvsagt ikke.
Jeg jobber i videregående og tør ikke å tenke på hvor mye tid dette ville tatt hvis jeg jobbet i grunnskolen. Til all denne kommunikasjonen bruker jeg stort sett privat mobil. Vi hadde en 50-lapp i måneden for dette, men det er nå tatt vekk.
Som ny lærer så jeg utover et klasserom der elevene satt med papir og penn. I dag er de ivrig opptatt med mobil og PC, stort sett med helt andre ting enn det jeg snakker om. Det er lett å føle seg som en klovn når man i ensom entusiasme legger ut om forløpet til første verdenskrig.
Nå har Joakim streiket i 103 dager: – Klar for 100 dager til
Når jeg ikke underviser sitter jeg på «kontoret» mitt og forbereder undervisning. «Kontoret» deler jeg med 11 andre, som går inn og ut etter hvert som de skal ha undervisning. Etter mye mas fikk vi hver vår stasjonære skjerm som vi kan bruke når vi skal rette de 2-300 norsktekstene som skal vurderes i løpet av året. Arbeidsgiver vil gjerne binde mer av arbeidstiden min utenom klasserommet til dette kontoret. Det skal fremme samarbeid mellom oss lærere.
I pandemien snudde vi lærere oss rundt og startet undervisning på helt nye plattformer. Vi testet ut hvor lenge man kan være sammen med 30 ungdommer uten å bli smittet. Vi opererte på vegne av helsesøster, og testet elever før vi begynte undervisningen. Dette var mens andre satt på hjemmekontor eller bak pleksiglass. Vi fikk betalt i applaus.
Legg så til en mangeårig mindre lønnsutvikling i forhold til andre med like lang utdanning. Jeg kjenner flere unge mennesker i 20-årene som jobber i andre sektorer og som nærmer seg den grunnlønnen som jeg har som lektor. Ingen av disse har like lang utdanning som meg. Og oppå lønn har de ordninger som firmabil og dekket nett- og telefonbruk. De har gjort smarte valg og fått betalt for det, ingen kan klandre dem for det.
Så da spør jeg: Hva tror arbeidsgiver er årsaken til at færre og færre unge vil bli lærere?
Foreldre må være kreative under streiken: – Jeg har fått jobbet litt innimellom
Henrik og Sofian bekymret for vennene sine: – Tror streiken gjør langvarig skade på en generasjon ungdommer
