Terningkast 5: En nær perfekt rockekveld

Bruce Dickinson og Iron Maiden var i storslag på Koengen onsdag kveld.

Bruce Dickinson og Iron Maiden var i storslag på Koengen onsdag kveld. Foto:

Artikkelen er over 8 år gammel

20 000 blodfans og et Iron Maiden i storform, det kunne nesten ikke bli bedre.

DEL

– Tenk at Iron Maiden spiller for 20 000 mennesker på en ekte borg. En vikingborg, skrek Bruce Dickinson til folket. Og jubelen nådde opp til den fargerike himmelen som gjorde dette til en nær perfekt rockekveld.

«Hand of fate is moving. And the finger points to you. He knocks you to your feet. And so what are you gonna do.», messet Bruce Dickinson fra scenen og fansen var i ekstase. Omtrent før vi hadde fått summet oss.

SETTLISTE

Mange har ment mye om settlisten til Iron Maiden på «The Final Frontier»-turneen i sommer. Men hvis man kaster vekk de nostalgiske brillene, er det vanskelig å kritisere et band som starter med åpningssporene på comeback-albumet «Brave New World» (2000).

For riffveivalsen «The Wicker Man» og den episke rockeoperaen «Ghost of The Navigator» - med mitraljøsespill fra det trehodede gitartrollet Dave Murray, Adrian Smith og Janick Gers som kan slå den mest fromme av oss i bakken - hadde vært høydepunkter hos de fleste andre hardrockband.

Og når de deretter kjører i gang med et av bandets største øyeblikk noensinne, «Wrathchild» fra andreplaten «Killers» (81) - da Iron Maiden hadde en klarere punkattityde og en annen vokalist (Paul Di'Anno), er det umulig å klage.

Det man kanskje kan kritisere gjengen litt for, er den statiske låtmenyen. De har, ulikt en Bruce Springsteen eller Bob Dylan, spilt omtrent de samme låtene i samme rekkefølge i hele sommer. Overraskelsmomentet er borte.

RÅENERGISK

Det må de ta igjen i spilleglede, energi og entusiasme - og på alle disse tre områdene skårer Iron Maiden veldig høyt. Samspillet etter så mange år sitter som en kule.

Yngstemann Bruce Dickinson har nettopp fylt 52 år, men det er det umulig å se der han springer frem og tilbake på scenen, og oppildner publikum med alle triksene i boken . Eldstemann Nicko McBrain (58) har heller ikke tenkt å pensjonere seg. Nettopp hans råenergiske trommespill, stødig og variert på samme tid, er noe av bandets signatur.

Og rytmeveggene han snekrer sammen med bandets hjerne og bassist, Steve Harris, skaper perfekte rammer for låter som ikke alltid velger den enkleste og korteste veien til mål.

«Blood Brothers» ble dedikert både til alle Maidens nye og trofaste fans samt til rockelegendariske Ronni James Dio, vokalisten som døde av kreft tidligere i år og som faktisk skulle ha varmet opp for Iron Maiden på Koengen med Black Sabbath-utspringet Heaven & Hell.

Lydbildet og stemningen på Bergenhus var upåklagelig. Og to videoskjermer på hver side gjorde at publikum fikk med seg de minste detaljer.

Det er nesten som at man må spille på de harde strengene, jamfør Metallica, for å få bergenserne til å ta av i hemningsløse rockeeksesser.

Selvfølgelig kom det en avdeling klassikere mot slutten, fra «Fear of the Dark» til «Running Free», inkludert kanskje bandets aller tøffeste låt, «Hallowed Be Thy Name». Og alt leveres med dødelig presisjon, selv om regndråpene da hadde meldt sin ankomst . Men Iron Maiden beviste i Bergen at de ikke trenger å lene seg til en fjern fortid for å lage godstemning. De har gjennom hele karrieren laget låter som tåler en lun sommerkveld, i motsetning til mange andre veteranband.

Som gjør at bandet stadig tiltrekker seg nye fans. På Koengen kom både to og tre generasjoner sammen, og alle smilte - fra øre til øre.

Artikkeltags