Terningkast 5: Fargerikt fellesskap

Foto:

Artikkelen er over 8 år gammel

Paul Simon leverte varene, mener BAs anmelder.

DEL

Det var noe som skjedde da Paul Simon dro i gang "Graceland"-avdelingen. Konserten ble plutselig mye bedre.

Simon er ute på en turné som åpenbart betyr mye for ham. Det er over 25 år siden hans suksessfulle og kontroversielle album "Graceland" kom ut. 14 millioner plater er solgt. Og nå skal det feires og markeres, med å gjenforende det originale bandet, hovedsaklig med musikere fra Sør-Afrika. Bergen er siste stoppested på turneen. Og det var ganske så tydelig at Simon var emosjonelt berørt av at dette blir et nytt farvel.

Den første avdelingen besto av Simons faste band og låter fra de fleste stadier i solokarrieren, fra åpningslåten på 60-åringens første egentlige soloalbum "Paul Simon" (72), "Mother and Child Reunion, til "Dazzling Blue" fra hans siste album, fjorårets "So Beautiful or So What". Med stolper som "50 Ways to Leave Your Lover" og "Me and Julio Down by the Schoolyard" kan det ikke feile, men lydbildet blir litt tamt. Og det tar litt tid før publikum tenner.

Simon selv er åpenbart godt humør. Han danser rundt på scenen under "That Was Yor Mother", en låt som odd nok separeres fra "Graceland"-avdelingen, og leverer morsomheter. "Utrolig vakkert syn her fra scenen, utenom urinalskiltet over der. Det burde vært et spørsmålstegn der. For det er mulig at jeg kan holde meg, for det er nok umulig å bevege seg fra scenen og til urinalen".

Men det er noe som skjer når "The Obvious Child" glir over i avdelingen med "Graceland"-inspirert musikk. Først kommer a capella-gruppen Ladysmith Black Mambazo inn og gjør der de kan bedre enn de fleste - å dra korlåtene over til en audiovisuell opplevelse. Først med låter fra eget repertoar, før det glir rett over i "Homeless" med Paul Simon som god vokalledsager. Deretter blir resten av "Graceland"-bandet introdusert, med Ray Phiri, gitar, Bakithi Kumalo, bass og Isaac Mtshali, trommer i spissen.

Plutselig blir både lyd og intensitet hevet flere hakk. Og låter som "I Know What I Know", "The Boy in the Bubble" og "Crazy Love" lager rytmisk godstemning på Plenen. Det blir rett og slett fest. Særlig Kumalos bass får boltre seg med funky briljans. Og når "Graceland" og "You Can Call Me All" serveres er det ikke mange føtter som holder seg i ro.

Åpenbart er dette kveldens viktigste avdeling. På slutten får vi selvfølgelig klassiske låter, også tilbake til Simon & Garfunkel-tiden. "The Sound of Silence" og "The Boxer" har en enorm nostalgisk betydning, og publikum blir halvreligiøse, men Simons stemme er ikke som den engang var. Art Garfunkel savnes også, men i Bergen i går var det få som gjorde notis av det.

Bruce Springsteen har skapt folkefest i Bergen denne uken. Simon er også født i New Jersey. Begge spiller lange konserter. Og begge har en katalog som de fleste kan misunne. The Boss er et fyrverkeri som varierer hele veien. Simon kjører mer safe, og spiller stort sett de samme låtene fra konsert til konsert (selv om Hugh Masekela og hans solonumre var fraværende i Bergen). Men begge har publikumskontroll. Og det merkes.

"Late in the Evening" fremføres i en kjempeversjon (til trodd for at Steve Gadd ikke er med i bandet). Og "Still Crazy After All These Years" er en sikker vinner og avslutter.

Paul Simon leverer varene. Litt slark var det i starten, men oppturen med "Graceland" og det som skjer derfra, gjør at femmeren sikres. For han virket mye mer avslappet med låtene nå enn i 1987, da "hele" verden ville ta ham. Det politiske presset var stort. Nå er smilet mye mer fremtredende på scenen.

Artikkeltags