Lysriggen gir fantastiske effekter.

Nærbildet av Keith Richards fyller storskjermen. Han poserer seg fremover på scenen mens han kjærtegner strengene. Ron svinger inn på scenen, nesten like tøff, før Mick Jagger kommer dansende inn på sin karakteristiske måte.

Lydbildet er klart, guttene åpenbart energiske. Folkefesten kunne begynne.

Men det er noe som ikke helt stemmer. På turnéåpningen i Milano var publikum i ekstase. 65 000 mennesker laget et enormt leven. Etter hver låt ga italienerne høylytte tilbakemeldinger. De tok bølgen på den enorme fotballbanen. I Bergen er man mye mer dannet.

Mick Jagger har lært seg noen bergenske gloser. Publikumsfrieriet er sjarmerende. Det er tydelig at guttene er litt stolte av å kunne spille på en ny plass.

Dette er show og sirkus. Det er morsomt å se den joviale tonen mellom Keith og Ron på videoskjermen.

Keith driter også i røykeloven. Han tar et skikkelig magedrag før han introduserer «Slipping Away». Han har gliset til en femåring på vei ned i godteskuffen.

Ron er ikke dårligere. Midt i gitarsoloen på «Tumbling Dice» stikker han hånden ut for å sjekke regnet, uten å miste en note.

Charlie Watts slår taktfast uten å fortrekke en mine. Slik har det alltid vært. De andre musikerne, alle supre på sine felt, blir i denne sammenhengen statister. Men de er med på skape det gode trøkket på Koengen.

Låtvalget er forutsigbart. «All Down the Line» fra «Exile On Main Street» var overraskelsen. Ellers kjørte Stones de samme låtene som har preget Europaturneen.

Guttene ble dradd ut til b-scenen, midt i folkehavet, mens de spilte «Miss You». De ble dradd tilbake under «Honky Tonk Women» - etter fire låter i regnet. Dette er åpenbart ikke tiden for improvisasjon.

Et av høydepunktene i Milano var «Midnight Rambler». Også bergenserne fikk servert maratonversjonen av gromlåten fra «Let it Bleed». Jagger drar frem munnspillet. Midt i låten drar han ut på vingene for å vrikke foran bergenserne. Det instrumentale mellomspillet er tøft. Her observerer vi et band med stor B. Og ikke bare storindustrien Rolling Stones.

Avslutningen med «Brown Sugar», «Can't Always Get What You Want» og «Satisfaction» får folk til å glemme de aggressive regndråpene som flommer over Koengen.

Avslutningsfyrverkeriet signaliserer at det er slutt, etter 19 låter på to timer. Det tok Rolling Stones 44 år å komme til Bergen. Sjansen for at det kommer tilbake er minimal. Derfor skulle jeg ønsket at folkefesten ble mer løssluppen. Man tok det kanskje igjen på barene etter konserten?