Terningkast 5: «Tusen takk, Bergen»

Det var mindre show og mer alvor da Bruce tok farvel med Bergen.

Det var mindre show og mer alvor da Bruce tok farvel med Bergen. Foto:

Artikkelen er over 8 år gammel

Det var mindre show, og mer alvor da Bruce Springsteen tok farvel med Bergen.

DEL

Mens mandagens konsert var en feiende, utadvendt og flørtende fest, ble finalen i går mer en alvorlig reise i Springsteens enorme katalog av sanger. To timer ut i konserten hadde han egentlig bare spilte to-tre allsang-favoritter: "Out In The Streets", "Working On The Highway" og selvsagt "Waitin' On A Sunny Day".

Det betyr ikke at det kun var de alvorstunge sangene som dominerte, selv om de var godt representert. Det var like mye bandet og de flotte solistene som fikk slippe til. Springsteen løp lite ut til publikum i går. Han var mer en del av bandet, enn vokalist og frontfigur.

Det medførste at Roy "The Professor" Bittan fikk briljere på piano på en lang, nydelig versjon av "Racing In The Street". Steven Van Zandt fikk vise seg frem med flere gitarsoloer. Nils Lofgren dro også til med virtuost gitarspill, ikke minst med en blytung solo på den dystre "This Depression".

Storbandet E-Street Band, på årets turne teller de ikke mindre enn 17 menn og kvinner, har også en formidabel kraft når de trår til. "Death To My Hometown" var flott mandag, og like flott i går med Soozie Tyrells fiolin som ledende i flokken. Låten har en "irsk feeling" og kunne vært tilegnet Belfast eller Londonderry, men hører nok mest hjemme i et kriserammet New Jersey med arbeidsledighet og fremmedgjøring.

"My City Of Ruins" er en annen sikker livefavoritt der Springsteen benytter anledningen til å presentere bandet der han marsjerer rundt som en gospelpredikant med vedrens beste soulband i ryggen. Blåserekken gjør at denne låten virkelig får luft under vingene. Det gjorde også en gammel traver fra tidlig 70-tall, "The E-Street Shuffle" kom i nytt arrangement der blåserne, anført av saksofonistene Jake Clemons og Ed Manion koste seg. Clemons er nevøen til avdøde Clarence Clemons, Springsteens faste saksofonist som døde nylig. Manion er en av de gode, gamle "Asbury Jukes", som virkelkig kan sin soul og sin shuffle.

Den siste platen "Wrecking Ball" ble grundig presentert i går, noe som selvsagt gikk på bekostning av mange gamle gromlåter. Det er helt greit å promotere sitt nye album, men da kunne han ha sløyfet coverversjonen av Creedence-svisken "Proud Mary", og litt perifere og middelmådige låter som "Red Headed Woman" og "You've Got It".

Avslutningen med "The Rising", "Radio Nowhere" og "Badlands" var relativ safe, men det tok aldri helt av.

Det gjorde det heller ikke under de første ekstranummerne, der "Born In The USA" ble skjemmet av dårlig, grøtete lyd. Bra da at "Born To Run" kom i godt, gammelt slag. Det er en klassiker som aldri svikter. Partylåtene "Rosalita (Come Out Tonight)", "Seven Nights To Rock" og "Dancing In The Dark" fikk opp stemningen da klokken passerte 2300 og mørket senket seg, Bruce og Co hadde holdt koken i over tre timer. 62-åringen hadde enda mer på lager. Kanskje tenkte han at avslutningen i Bergen måtte være like optimistisk og livsbejande som mandagens vorspiel. Kanskje mente han at Clarence Clemons måtte få sin vante hyllest. "Tenth Avenue Freeze Out" kom iallefall med sin innlagte billedkavalkade på storskjerm der "The Big Man" fikk trampeklapp. FInalen med "American Land" gjorde nok at de aller fleste gikk fornøyde hjem.

Men vi savnet likevel flere av klassikerne fra Clemons tid i The E Street Band. Til gjengjeld fikk vi altså mange flotte musikalske prestasjoner fra et sprell levende og fantastisk band.

Og gjentatte "Tusen takk, Bergen" - og litt mer alvor fra bergensvennen Bruce Springsteen.

Artikkeltags