For ordens skyld: «Straight Pride Familie Festival» er planlagt på Tretten i Øyer kommune i Gudbrandsdalen. Målet er å sette den tradisjonelle familien i fokus. I USA har den konservative Straight Pride-bevegelsen bekjempet den skeive Pride-bevegelsen siden 1980-tallet.

I dag assosierer nok de fleste Pride-måneden mer med regnbueflagg, glitter, og dans heller enn med voldelige gatekamper, men historien om Pride startet med et opprør. Natt til 28. juni 1969 stormet politistyrker homobaren Stonewall Inn i New York. I henhold til 60-tallets lover og regler kunne politiet slå ned på serveringssteder som tillot skeive å leve ut sin seksualitet eller kjønnsidentitet. Det å kle seg i strid med sitt biologiske kjønn var kriminalisert, og lesbiske og homofile par som flørtet, danset eller kysset i offentlighet ble regnet som ordensforstyrrelser.

Den 28. juni hadde gjestene på Stonewall fått nok. Over flere dager forsvarte lesbiske, homofile og transpersoner seg mot politiet i gatekampene som fulgte. Det var ikke første gang politiets brutalisering av skeive møtte motstand, men akkurat Stonewall-opprøret viste seg å få enorme ringvirkninger.

I juni året etter samlet LHBTIQ-personer seg fra hele USA seg i Greenwich Village for å markere “Stonewall-dagen”. Mange holdt lav profil i begynnelsen, men litt etter litt ble flere og flere med i paraden med stadig større frimodighet. Det hele utviklet seg til å bli en marsj med tusenvis av deltakere som tok over gatene på Manhattan. Slik ble den moderne homokampen som markeres med Pride-arrangementer verden over født!

Det er lett å bagatellisere viktigheten av Pride i vår tid, for kriminalisering av skeive føles fjernt for de fleste nordmenn, selv om det bare er 50 år siden Norge avskaffet paragrafen i straffeloven som forbød sex mellom menn. Men denne problemstillingen hører dessverre ikke bare fortiden til.

Nye LHBT-fiendtlige lover blir fortsatt fremmet og vedtatt i land over hele verden. I Norge ser vi fortsatt at mange er mer opptatt av å delegitimere transpersoners identiteter, enn å debattere tiltak for bedre behandlingstilbud og levekår. Fortsatt brukes “homo” som skjellsord i skolegården, og skeive er mer utsatt for hat, hets og vold enn andre.

Rettighetene som den norske homobevegelsen har kjempet frem kan ikke tas for gitt. Vi kan heller ikke slå oss til ro med status quo. Pride har ikke gått for langt, tvert imot må vi fortsette å kjempe for et samfunn der alle er frie til å leve like gode og trygge liv.