Alle piler peker nedover for Støres regjeringsprosjekt, og dermed kappes norsk offentlighet om å tilby forklaringer og løsninger. Høyresiden og arbeidsgiverne mener både retorikk og tiltak er for harde mot kakser, laksebaroner og velferdsprofitører.

Venstresiden er misfornøyd med de puslete tiltakene mot den tiltakende fattigdommen og at regjeringen vegrer seg for å ta politisk styring av strømmarkedet.

Samtidig er de godt betalte kommentatorene i hovedstadspressen opptatt av at for mange milliarder går til reversering av Solberg-regjeringens sentraliseringsreformer, og at regjeringen utdefinerer for mange ved å tenke «vanlige folk» som de rundt 80 prosentene som tjener under 750.000. Vi lager våre analyser fra vårt eget perspektiv.

Og dette enkle poenget gjelder også regjeringspartienes eget omland. Politikken er god – den bare kommuniseres ikke godt nok! Og har de ikke et poeng? Kanskje ikke helt slik de selv tenker.

Politisk kommunikasjon er åpenbart vanskeligere når man er i posisjon, da må man både synliggjøre alt som gjøres, men også forsvare det overfor en evig strøm av kritikk fra aktører som isolert sett ofte har gode poenger, men som likevel må nedprioriteres.

Det som er avgjørende er likevel at kommunikasjonen treffer, at de den er myntet på kjenner seg igjen i det bildet som presenteres.

Les også

Prissjokket: – Kan ikke kaste alle kostnadene over på kunden

Det var eksempelvis bred enighet om at Arbeiderpartiets elendighetsbeskrivelse var en hovedårsak til at de tapte valget til Høyre i 2017. Folk kjente seg ikke igjen i elendigheten.

Nå som Ap er i regjering, har de det motsatte problemet. Men igjen kjenner ikke folk seg igjen i virkeligheten. Selv har jeg jobbet mye med strømprisene, og det egner seg godt som eksempel.

Ta strømstøtten. Der florerer talepunkter som at «regjeringen dekker 90 prosent over 70 øre» eller at «det er innført en slags makspris».

Realiteten er at eksempelvis momsen holdes utenfor, og den beregnes av pris. Dermed må vi med strømpris på 177 øre per kWh, som var snittprisen i Sør-Norge i desember, betale 132 øre. Det er cirka 50 prosent dyrere enn «maksprisen». Og da er verken nettleie, påslag eller elavgift regnet inn, ei heller det faktum at støtten beregnes av et gjennomsnitt, mens de fleste av oss bruker strøm når prisene er på det høyeste.

Halvsannhetene florerer også i forsvaret av utenlandskablene, når Støre til stadighet hevder at vi måtte importere strøm i høst for å få opp vannstanden og sikre forsyningen. Dette er feil, vi har nettoimportert strøm én av de siste 24 månedene (september i fjor), og både i august og oktober nettoeksporterte vi.

Faktisk har vi nettoeksportert rundt ti prosent av kraften vår både i 2021 og 2022, rett og slett fordi vi egentlig har god forsyningssikkerhet i Norge.

Talepunktet om at det vil bli forsyningskrise med makspris er både feil og ironisk, ettersom de i et tidligere talepunkt allerede har innført «en slags makspris». Norge har aldri vært i nærheten av forsyningskrise når prisene har vært på rundt 35 øre kWh, som er nivået eksempelvis Rødt tar til orde for.

Faktisk er det bare med de ekstremt høye prisene vi har hatt de siste to årene at forsyningskrise overhodet har dukket opp på den politiske agendaen.

Les også

LO-lederen krever økt kjøpekraft: – Vi skal ha vår del av kaken

Kort sagt er det ingen som faktisk ser på strømregningen som kjenner seg igjen i regjeringens kommunikasjon om strømpriskrisen. De som kjenner litt mer til detaljene i organiseringen av strømmarkedet, ser at regjeringens retorikk skjemmes av feil, unøyaktigheter og noen ganger ren løgn.

Jeg tror, uavhengig av hvilken politisk løsning en mener er riktig, at dette misforholdet er en svært viktig årsak til regjeringens fall i popularitet. Dessverre går ikke dette bare på strømprisen.

Når regjeringen skryter av sine seire eller oppfylling av egne valgløfter, hopper de galant over at de selv egentlig prioriterte dem bort, og at seirene er resultat av at støttepartiet SV har forhandlet det inn. Der Erna Solberg var dyktig til å la sine samarbeidspartnere få skinne, forsøker regjeringen å ta æren for andres seire – og synes å tro at folk ikke leser aviser også underveis i prosessen.

For regjeringen har svaret på kommunikasjonskrisen vært å hente enda en kommunikasjonsrådgiver, denne gang fra McKinsey, for at regjeringen skal kommunisere enda smartere.

Les også

Åsane Arena fikk nesten en million i strømstøtte

Og smart er det virkelig blitt! Som Dagbladet nylig kunne rapportere, har regjeringsmedlemmene i månedsvis vært klar over at regjeringen kom til å oppjustere statsbudsjettet, men måtte stå og lyve i stormen fra en rasende offentlighet fordi en ønsket et samlet utspill om saken.

Er regjeringen blitt for smarte for sitt eget beste?

Jeg tror denne stadig smartere kommunikasjonen er et av regjeringens største problemer uavhengig av politikkens innhold. Folk finner seg rett og slett ikke i å bli behandlet som idioter, og resultatet er at regjeringen mister troverdighet – også blant dem som er politisk enig med dem.

I stedet bør en kommunisere åpent og sannferdig om hva som er realitetene, og forsvare politikken som den er – ikke fordreie den så mye at det grenser til løgn.