Det har ikke manglet på gode kritikerord om den siste romanen fra Birgisson. Selv mener han at nominasjonen kan hjelpe boken til å bli enda bedre kjent.

– «Reisen til livsvannet» er populær på Island. I Norge har den fått gode og grundige kritikker, sier forfatteren.

Det er hans andre nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris. «Svar på brev frå Helga» ble nominert i 2012. Teaterversjonen av denne romanen er satt opp av Det vestnorske teatret.

Distiden

Romanen foregår helt nordvest på Island. Et langvarig og ufattelig stort vulkanutbrudd lenger sør i 1783 satte den utarmede danske kolonien i fare for å bli utslettet.

– Konsekvensene var katastrofale. Enorme skyer av aske, gass og pimpsteinstøv dekket hele øyen. Dyr og mennesker ble syke og døde, avlingene sviktet totalt, alt ble dekket av aske og støv. Skyene formørket solen. Levende vesener måtte puste i støv og giftige gasser. De kalte denne perioden for distiden, sier forfatteren.

Romanens hovedperson er den danske landmåleren Magnus Aurelius Egede som blir sendt til øyen for å rapportere om hvor ille det står til og samtidig registrere mulige naturressurser.

– Han har jeg diktet opp. Men han er typisk for datidens opplysningsmenn. De skulle registrere og kvantifisere alt. De skulle ta kontroll over naturen, beherske den og utnytte den i kraft av sine rasjonelle og logiske tankemønstre.

(Saken fortsetter under)


To tankesett

– I romanen får Aurelius mange av sine oppfatninger satt på prøve?

–Jeg setter de to tankesettene opp mot hverandre. Opplysningstidens fornuft mot det «gamle», generasjonenes erfaringer, tradisjoner, folketro. Vitenskap og opplysning har gjort utrolig mye bra. Men nå som den industrielle og teknologiske effektiviseringen har tatt over, kan den plutselig begynne å virke mot sin hensikt.

– Dette viser seg kanskje best i klimakrisen i våre dager. Min oppgave som forfatter er ikke å gi løsninger, men å klargjøre spørsmålene vi står overfor. Kulturell utvikling dreier seg ikke om evige fremskritt og forbedringer, men like mye om brudd der det gamle blir borte. Vi er inne i skumle tider med tanke på historisk bevissthet. Derfor er det så fint å ha tilgang til gamle tekster, vi begriper kanskje ikke alt, likevel sanser vi hva de skriver om.

– Det er en viktig motvekt i en tid da økonomisk tankegang styrer absolutt alt, sier Birgisson og fortsetter:

Fanget i et system

– Fjodor Dostojevski sa at hvis Gud er død, er alt lov. Jeg vil si at hvis du tar den historiske bevisstheten fra et menneske, kan du gjøre hva som helst med det, uten at det vil protestere. Vi beveger oss i den retningen. Litteraturen har i årtusener kjempet mot ideen om at hvis du bare eier nok, blir du lykkelig. Magnus Aurelius er slik sett et moderne menneske, han går ut fra at rikdom, posisjoner og opplysning skaper lykke, men han begynner å tvile.'

– Han skjønner at han er et menneske som er fanget i et system. Han ser at systemet gir, men det tar også noe fra ham. Men han er ikke i stand til å bryte med det – det er her vi fleste befinner oss. Vitenskap og teknologi har skapt så mye velstand, men de har også buret oss inne.

– Og i det buret er det ikke plass til alle spøkelsene som Aurelius treffer?

– Nei, de finnes jo som kjent ikke i hans «system»... De kommer til ham gjennom de epileptiske anfallene hans, men også når han er skadet og syk. Det er fullt av gamle sagn om gjenferd på Island. Ett av dem finnes forresten både i Jølster her i landet og på Strandir der jeg kommer fra. Det handler om jenten som blir sendt til fjells i uvær for å hente den siste geiten som manglet da hun kom til gårds med flokken. Jenten dør og skrikene hennes kan fortsatt høres i et spesielt gjel under gitte værforhold.

– Spøkelseshistoriene er rett og slett etiske rettesnorer, speilbilder av menneskelige erfaringer om rett og galt. De var viktige veivisere for hvordan folk skulle oppføre seg, forklarer Birgisson.

En ny religion

– «Reisen til livsvannet» kan vel også leses som en advarsel?

– Å ha tilgang til alt er ikke nødvendigvis det beste for mennesket. I våre dager har rasjonaliteten vunnet over alt og alle på en slags overflate. Den er blitt den nye tidens religion, selv om vi ikke har blitt stort mer fornuftige når det kommer til stykket.

– Opplysningstiden er opprinnelsen til våre dagers storkonsern, industrigiganter og hemningsløse forbruk. Opp mot dette må vi sette følelser og overtro, samhørighet med naturen og tanken om at alt rundt deg er levende. Jeg spør: hvor er miraklene nå? Hvem tok dem fra oss?

Skulle «tømme» Island

– Danskene hadde planer om å tvangsflytte hele Islands befolkning til Finnmark, Nordjylland og København?

– Ja. Ideen sto sterkt hos dem som styrte Danmark-Norge og kolonien Island på denne tiden. Jeg har funnet klare bevis i Statsarkivet på Island. Befolkningen var sunket til 38.000. Danskene ville flytte 20.000 av dem, men bare de arbeidsdyktige. Det var ingen planer for hvordan de som ble igjen skulle klare seg, men det må sies at mye av de danske brevene er borte. Likevel var planen basert på en slags humanisme. Nesten er fjerdedel av befolkningen hadde dødd, utsiktene for dem som var igjen var dårlige.

– Men så satte kongen, Christian 7 det hele på vent. Han ville ha bedre oversikt før man satte det hele i verk. Inn i denne historiske rammen setter jeg Magnus Aurelius. Den eneste grunnen til at det ikke skjedde var at utbruddene fra vulkanene tok slutt og gresset begynte å gro igjen, sier Birgisson.

Birgisson deler ikke bare tiden sin mellom to land, han kombinerer også akademisk forskning med forfatterskap. På Island er han nå i gang med et forskningsprosjekt der han studerer tekster fra 1600- og 1700-tallet.

– Jeg bruker mye tid på skriftene til Tormod Torfæus, den første som skrev Norges historie fra eldste tider og til 1400. Han er en glemt skikkelse, men både Snorre og Edda-diktene er det han som har overlevert gjennom innsamling av håndskrifter og kopiene han lot gjøre av disse, sier Birgisson.