Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
I stedet bød undertegnede på en overraskelse av de sjeldne; jeg inviterte hele kohorten av Fruer til en enkel supé i peisestuen hjemme på Marmorneset. Og ikke nok med det. Jeg avtalte med Fru Constanze Rieber-Steckmest, som bestyrer Foreningens pengebinge, at vi i en ellers begredelig mørketid skulle bevilge oss selv en liten førjulsgave i form av et kunstnerisk innslag.
Eftersom Sissel var utilgjengelig og Kurt bortbestilt, falt valget på en nyutsprungen stjerne, Aurora oppe fra Os. Hun ankom, som avtalt, akkurat idet champagneflaskene ble sprettet, efter aperitiffer og von due, medbringende en ung herremann som medbragte et transportabelt tangentinstrument.
Og bare så det er sagt; det var ikke kun for Foreningens egen fornøyelses skyld at jeg tok initiativet til intimkonserten. Det var også et ønske om å gi en sårt tiltrengt håndsrekning til en av våre mange lokale artister, stakkars, som har måttet stå i kø hos NAV nu i coronatiden.
Men nok om det. Aurora og akkompagnatøren forsynte seg med nødtørftig vått og tørt før de inntok det lille podiet jeg hadde fått montert for anledningen. Da yttertøiet var av, sto hun barbent og nesten ribbet tilbake i et meget dristig artistantrekk. Jeg vil, forsøksvis, beskrive det som følger: En topp som blottet både navlehullet (Sic!) og litt av bysten, og nedentil et hvitt tyllskjørt innbefattet noget som minnet mistenkelig om mamelukker med blonder.
Fru Eide Friele-Døsvig mumlet det alle tenkte: «Det er visst den slags som er ‘in’ blant ungdommen, men det ser da vitterlig ut som om hun kommer rett fra et loppemarked – i Åsane!»
Vi ristet på våre hoder i samstemt forfjamselse, men lot henne likevel slippe til med kveldens forestilling som vi hadde gravd dypt i portemoneen for å finansiere. Og det angret vi ikke på! Aurora fremsto som en engel, blyg, spedlemmet og så bedårende at man skulle tro hun var født i Fana med en gullskje i munnen!
Hun sang et par «låter» på engelsk, der tekstene var vanskelig å oppfatte. Men innholdet var tydeligvis nokså sørgmodig, for hun så meget, meget tungsindig ut.
Dette ble imidlertid kompensert ved heftig og fornøyelig bruk av armene. De gikk på kryss og tvers, rundt og rundt og opp og ned, ikke ulikt gestikulasjonen til en overivrig døvetolk. Dessverre ble Fru Nina Louise Meyer-Beyer Grieg av den grunn så svimmel at hun måtte be om ekstra tilførsel av Rémy Martin, før hun utbrøt (nokså hensynsløst) mellom to numre: «Vennligst, kan De ikke holde hendene i ro? Man kan få nervøst sammenbrudd av mindre!»
Jeg, Bibbi, ga et diskret, moderlig tegn til Aurora om at hun ikke måtte bry seg om Nina Louise og hennes mange nykker. Sangfuglen nikket lurt tilbake for å signalisere at vi var på bølgelengde, og kroppsspråket ble langt mer avdempet idet hun fortsatte.
Helt til fremførelsen av noget som het «Murder Song» (Sic!). Da begynte hun atter å veive, samt himle teatralsk med øynene. Og det som verre var: Grunnet veivingen avslørte hun hårvekst under armene, ja, to solide tjafser, nærmest dotter!
Den slags skal jo ikke forefinnes hos det svake kjønn i Fana og deler av Ytrebygden. I en tilstand av chock og vantro styrtet jeg følgelig til mitt beskjedne walk in closet der jeg rev med meg det første og beste jeg fikk tak i; en gammel møllspist minkstola som Fru Trude Harriet Larssen Drevland efterlot for flere år siden, den gang vi fremdeles var på talefot.
Jeg plasserte stolaen varsomt rundt sangerinnens skuldre, hvilket hindret innsyn til armhulene. Og derved fikk vi oppleve ennu et par sanger før den store finalen, nemlig salmen «Kling nu klokken» som jeg personlig hadde anmodet henne om å fremføre.
Da inntraff det som man i det lengste håpet ikke skulle inntreffe: Fru Daisy Giertsen-Odfjell, «Sølvstrupen fra Hop», inntok scenen! Hun hevdet at nevnte julesang passet ypperlig som duett, og i neste nu var hun og frøkenen fra Os i gang med et uforglemmelig samspill der Daisys sonore (ikke nasale) stemmeprakt dannet en aparte kontrast til Auroras tandre organ.
Prikken over i-en var duoens simultane armbevegelser, à la Dollie de Luxe på sitt beste. Og da vi hørte avslutningsstrofen «Engler kvedet, hør den glede!», hevet vi, andektig, muffer, diademer og cognacglass, mens vi kollektivt konkluderte: «Det blir jul allikevel!»
PS I: Som dere sikkert har registrert via såkalte «sosiale medier», er det igangsatt en aksjon for at FFFF® skal kåres til «Årets bergensere» i Bergens Arbeiderblad. Dette fordi Herman Friele allerede har fått denne utmerkelsen, mens Henning Warloe i år er utelukket. (Selvsagt p. g. a. at han i vår skjemte seg ut ved å raljere over Erna og hennes stilfulle dansevideo «Til Dovre faller».)
Vi oppfordrer derfor alle våre mange tilhengere om å sende høflige henvendelser i sakens anledning til avisens islandske redaktør (men man kan gjerne skrive på norsk, bokmål). Adresseres aarets.bergenser@ba.no på internettet.
PS II: Det er også mulig å sende oppmuntrende meldinger direkte til finerefruer@gmail.com der besvarelser kan påregnes.
Kommentarer til denne saken