Ideen om å la fire skuespillere spille hovedpersonen i Knut Hamsuns «Sult» virker besnærende. Men i denne oppsetningen på DNS gir den firhodete monologen ingen merverdi til beskrivelsen av den unge, sultende unge mannen som «går omkring i Kristiania». Vi vet jo at han kaver med et kaotisk sinn.
Skuespillerne snakker mye i munnen på hverandre, eller de gaper – som om skriker de lydløst. Teksten fra boken er kullkastet og satt sammen igjen, til tider som et kakofonisk talekor. Det beskriver det indre dramaet, det sydende kaoset som herjer i hodet på hovedpersonen.
«Sult»
Av: Knut Hamsun
Regissør: Espen Hjort
Med: Stine Robin Eskildsen, Sigmund Njøs Hovind og Jon Ketil Johnsen og Susann Bugge Kambestad
Sted: Lille Scene, Den Nationale Scene
Varighet: 1 time og 20 min., uten pause
Premiere: 17. februar
«Sult» er en intens boring i hovedpersonens sinn. Desperasjonen, forakten for både seg selv og andre, irritasjonen over andres glede, drømmen om å utrette noe stort, lengselen etter anerkjennelse, behovet for noe annet enn dyster ensomhet. Trangen til å få et liv, og den forbannede sulten, naturligvis. Å gå i dagevis uten mat setter sinnet på vel så store prøvelser som det den utsultede kroppen må gjennomgå.
Og dette spilles ut på Lille scene.
Likevel virker det nokså endimensjonalt. Her er bisarre hendelser, som da hovedpersonen gnager på «et ben til min hund» for så å kaste opp slintrene igjen. Biffen som ender på samme måte. Og så videre. «Sult» på DNS handler mest om sult og følgene av den. Oppsetningen makter ikke i særlig grad å koble den unge mannens rotløse plager an til samtiden, selv om programmet lover det.
Det er også grunn til å undres over måten rollene er satt sammen på. En godt voksen herre og to unge kvinner som tre av elementene i den indre monologen har kan hende en dypere mening, men den er ikke åpenbar.
Sigmund Njøs Hovind er den av de fire som formidler intensiteten hos Hamsuns hovedperson absolutt best. Han fremstår svært troverdig. Stykket hadde trolig tjent på å la ham få noe bedre plass. Så kunne kanskje de andre tre ha vært klarere «sjeledeler» i den sultendes maltrakterte sinn.
Det er kan hende politisk ukorrekt å nevne, men det må nesten sies. Tre av skuespillerne taler et arkaisk riksmål, tett opp til Hamsuns tekst. Da virker det forstyrrende at en av dem stadig blander inn bred dialekt i sine replikker. Hva er hensikten med det?
Scenografien er enkel. Gulvet er brostein, ellers er knaggrekker og en benk stor sett effektene. Lys og mørke utnyttes effektivt. Musikken, komponert av Marko Ivic, er kledelig illevarslende.