I 2010 vedtok Bergens folkevalgte en sykkelstrategi der målet var at byen innen 2019 skulle ha en sykkelandel på minst 10 prosent av alle reiser. Det ville være mer enn tre ganger så mye som 2010-nivået, da sykling utgjorde vel tre prosent av reisene. 12 år etter at strategien ble lansert, ligger andelen syklende fortsatt omtrent på samme nivå og politikerne og planleggerne leter fortvilet etter årsakene til fiaskoen. Ifølge Statens vegvesen er årsaken at Bergenmangler «gode sykkelveier».

Hverken topografien eller klimaet i her i byen kan sies å være særlig egnet for en utbredt sykkelkultur. Likevel påstår byutviklingsbyråd Thor Haakon Bakke at «mange Bergensere»(?) mener at mangel på et «sammenhengende sykkelnett» er en hindring for å kunne sykle mer. For å øke sykkelandelen skal det derfor nå bygges et sammenhengende nett av sykkelautostradaer til milliarder av kroner og utbyggingstakten skal økes drastisk.

Ingen løsning

Sykling er vel og bra, både for trivselen, for miljøet og for folkehelsen, og en utmerket rekreasjonsaktivitet, men det kan aldri løse transportutfordringene i Bergen! Og hvis vi skal bruke enorme ressurser, energi og penger på å bygge en totalt ny infrastruktur for å oppnå denne målsettingen, så vil dette miljøregnskapet overhodet ikke svare seg.

I kampen for miljøet er satsingen på sykkel blitt så politisk moteriktig at det beste står i fare for å bli det godes verste fiende. Hvis vi ser på typiske «sykkelbyer» i andre europeiske land, som København, Berlin, eller Amsterdam, så ser vi vanlige folk som sykler i vanlige klær på vanlige sykler i normal fart. Syklister og fotgjengere har respekt for hverandre og tar hensyn i trafikken. Å satse på at «vanlige folk» i stor stil skal sykle f.eks. fra hjemmet sitt på Flaktveit til jobben på Sandsli på «gjennomgående sykkelveier», er et nærmest latterlig påfunn.

I formålet til strategien heter det: «Bergen skal bli en by hvor det er attraktivt og sikkert å sykle til arbeid, skole og andre gjøremål i hverdagen. Sykling skal være et reelt alternativ til bil eller kollektivtrafikk for stadig flere reisende.»

Nei, sykling vil nok aldri bli et «reelt alternativ» til bil. Bilen har, sammen med veiutbyggingen, vært en av de viktigste faktorene for velstandsutviklingen i Norge etter krigen. Nå kan det jo godt hende at noen i ettertid kunne ha ønsket seg en annen utvikling, men det er nå altså en gang slik det har blitt. Etter en storstilt veibygging har vi etter hvert fått et tjenlig veisystem rundt Bergen. Det er nå vi skal hente ut gevinsten av de enorme investeringene i veisektoren de siste 30-40 årene. Nå ligger veiene der, og hvis vi ikke skal utnytte effekten av denne satsingen gjennom en bedre fremkommelighet for biltrafikken, så vil jo alle milliardene og alt arbeidet være fullstendig bortkastet?

«En hovedgrunn til at mange lar sykkelen stå i dag, er at de ikke opplever det trygt å sykle», står det videre i sykkelstrategien. Nå er det jo kanskje ikke alle som liker å sykle, - det er langt fra alle som eier en sykkel, og det er ikke en gang alle som kan sykle. Men er det trygt å sykle? - Ja, så lenge du holder deg unna trafikkerte bilveier og avpasser farten etter forholdene og tar hensyn til dine medtrafikanter, så er det trygt å sykle.

Problemet er at de typiske «jobbsyklistene» på innfartsveiene til sentrum, ikke later til å være spesielt opptatt av sikkerhet, men mer av å komme fortest mulig frem. På strekninger der det allerede er tilrettelagt med egne gang- og sykkelveier i dag, er det foruroligende mange «treningsfantomer» som likevel heller velger å sykle midt ute i bilveien. Slik sykling har både begrenset treningseffekt og skaper unødig risiko for ulykker.

Det viktigste virkemidlet når det gjelder økt trafikksikkerhet er fartsreduserende tiltak. Når det gjelder biltrafikken er hastighetsgrensene satt ned på flere strekninger. Hvis målsettingen er at det skal være tryggere å sykle, burde jo de samme prinsippene gjelde her? Men i stedet skal det altså bygges racerbaner der syklistene kan kappsykle i 50 - 60 km/t. Er da dette det smarteste tiltaket for å gjøre det «trygt» å sykle i Bergen?

Det bygges nå en «sammenhengende» sykkelautostrada fra Minde til Nygårdstangen, men tunnel- og brokonstruksjoner, til en kostnad av flere hundre millioner kroner. Den nye sykkelruten mot Åsane er kalkulert til nærmere 2 milliarder.

Tung subsidiering

Forutsatt at man når den ambisiøse målsettingen om 10 prosent av Åsanes innbyggere vil benytte denne sykkelruten, vil det si at hver enkelt syklist subsidieres med en halv million kroner. Sannsynligvis vil sykkelandelen bli langt lavere, og subsidiene tilsvarende høyere. Dette er et gedigent eksperiment med skattebetalernes penger, og samfunnsøkonomisk hinsides all fornuft.

I Åsane planlegges det, som en del av «hovedsykkelruten» mot nord, en ny høyhastighets sykkelbane fra Eidsvåg til Tertneskrysset. Da er det ikke så nøye at både bolighus, privat eiendom og nærbutikk går med i dragsuget, selv om det på deler av denne strekningen, allerede er en utmerket gang- og sykkelvei fra før! - Særlig «trygt» blir det jo heller ikke, da sykkeltraséen må krysse flere utkjørsler, utganger og veikryss og det i tillegg er stor trafikk av elever til og fra barneskolen i området.

Politikerne har låst seg fast i en avtale der statlige midler til utbygging av Bybanen er betinget av at biltrafikken ikke øker. Likevel satses det jo fortsatt på store motorveiprosjekter rundt Bergen. Avtalen innebærer også at økonomiske tilskudd til transportutvikling forutsetter at biltrafikken ikke skal øke.

I sin iver etter å oppnå en høyere sykkelandel, har veimyndighetene og politiske beslutningsorganer, med «de grønne» som pådrivere, fått det for seg at for å utkonkurrere bilen, så må det legges til rette for en fremkommelighet på sykkel som overgår alle andre transportalternativer. Da kan man i fremskrittets navn, utslette hus og eiendommer og rasere bomiljøer og bygge sykkelautostradaer til milliarder av kroner.

Kanskje det er på tide å vise litt fornuft og måtehold og se seg om etter alternative løsninger som både ivaretar transportbehovet og sikkerheten, - i tillegg til sykkelentusiastenes og politikernes drømmetanker?