Syvende far i rockehuset

    Se video.

    Artikkelen er over 3 år gammel

    Som guttunge kostet han gaten for å skaffe penger til ny gitar. Mer enn 50 år senere gjør Dennis Reksten fortsatt det meste i musikkens tjeneste.

    DEL

    Om noen i byens musikkmiljø skulle gjøre seg fortjent til å kalles «nokke for seg sjøl», så må det være Sven Johan Reksten.

    Eller bare «Dennis» som de aller fleste kaller ham. Selv virker han passelig fornøyd med hele Dennis.

    – Jeg prøvde i sin tid å kvitte meg med det navnet. Men det gikk ikke.

    – Hvor kom det fra?

    – Det var i ungdomsårene, på slutten av 1960-tallet. Noen tjommier snakket om en eller annen de kalte «Dennis». Jeg skjønte ikke i starten at det var meg de mente. Så ble det bare hengende ved meg.

    – Men hvorfor det akkurat ble Dennis, det vet jeg faktisk ikke.

    – Er det noen som ikke kaller deg for det nå?

    – Familien min, og de som har kjent meg lengst, har alltid sagt Sven Johan, slår han fast, her vi sitter helt oppe under taket i Christiesgate, med puben og rockeklubben Garage mange etasjer under oss.

    Rockehotell

    Her oppe, under skråtakene, har 65-åringen sin lille leilighet.

    Veien opp går enten via baktrappen til Garage, som Dennis Reksten omtaler som sin egen, private Stoltzekleiv.

    Alternativet er naboinngangen i Christiesgate, som signaliserer at vi faktisk er i det tilhørende appartementshotellet, med en god, gammeldags concierge – portner, bak en skranke ved inngangen.

    – Mange av bandene på Garage, som vil spare utgifter og ha rimelig overnatting, sjekker inn. Beth Hart har også bodd her. Da var det fullt på de andre hotellene. Hun satt i spiserommet og så på TV sammen med de andre.

    – Og syntes det var gode greier, flirer Dennis Reksten.

    Som på det berømte Chelsea Hotel, på 23. gate i New York, har også dette hotellet fastboende.

    – Det er jo greit at jeg holder til her. Kommer det en rørlegger om morgenen, så kan jeg låse opp og vise ham hva som skal gjøres. Puben på Garage åpner ikke før ut på dagen. Før det er det knapt folk her, sier alt-mulig-mannen.

    Inspirert mange

    Til tross for at han startet Elektrisk Regn på begynnelsen av 1980-tallet, og har spilt i band lenge før det, kaller ikke Dennis Reksten seg for «musiker».

    – Ikke er jeg flink til å spille, og ikke er jeg noen stor sanger. Nei, det er så mange som er dyktigere enn meg, sier han.

    – Men du har jo laget låter som har påvirket mange av dem som er kommet etter deg i Bergen?

    – Det er kjekt om noen er blitt inspirert av mine tekster og melodier. Platene kan være vanskelige å få fatt i. Og NRK og de andre radiostasjonene vil jo ikke spille dem.

    – Hvorfor ikke?

    – Det har kanskje noe med 22. juli å gjøre, selv om bomben i Regjeringskvartalet og drapene på Utøya har gjort flere av dem mer aktuelle. «Naboen er nynazist» og «Johnny er en morder» – det er jo Breivik, på mange måter. Det gjør det sikkert vanskeligere å spille dem på luften.

    – En del av de gamle sangene dine kan vel oppleves som ganske mørke og dystre?

    – Det var også noen av karakteristikkene den gang, på begynnelsen av 1980-tallet. Jeg husker det blant annet fra kritikken i BA da «Kropp uten sjel» kom i 1984.

    – Den kunne vel oppleves som en beskrivelse av livet som en lang, mørk korridor – fra begynnelse til slutt, sier han tankefullt, før han legger til:

    – Men du vet, selv i mørke korridorer er det som regel dører du kan åpne, som gir deg muligheter, alternativer du kan velge.

    Grautabyen

    Etter å ha tilbragt de første årene «i et hus bak Forum», flyttet familien Reksten til Kristoffer Jansonsvei på Landås.

    – Helt ned i dumpen, nede mot Slettebakken. Området ble den gang bare kalt «Grautabyen». Hvor det navnet kom fra? Si det, muligens fordi det var så mange som hadde flyttet inn fra landet til byen.

    – Det var kanskje grautamål i Grautabyen, eller kanskje var det bare så mange som åt graut, ler han.

    På 1950-tallet vokste det frem nye bydeler i Bergen, der det aulet med unger. Sven Johan og hans tre søsken var midt i det, med byggeplasser på alle kanter.

    – Vi hørte brølet fra Stadion når Brann spilte sine kamper. Så da forsynte vi oss med planker og utstyr og bygget våre egne fotballmål. Eller satte i gang andre små byggeprosjekter.

    Dyr el-gitar

    Sven Johan, som han fortsatt het i vennegjengen, var en driftig unge. Musikkinteressen kom tidlig. Singleplatene finansierte han blant annet ved å koste gaten og hjelpe naboene.

    – Ett av de første magiske øyeblikkene var da Beatles og «Love Me Do» dukket opp på radioen i 1962–63. Munnspillet, vokalen – alt var nytt og spennende.

    – Du vet, utover 1960-tallet fikk vi servert alt det nyeste innen rocken på radio. Det var først Radio Luxembourg. Senere kom Radio Caroline, som var en piratradio som sendte fra en båt i Nordsjøen – akkurat som du kunne se i filmen «The Boat That Rocked».

    Etter Slettebakken skole havnet Sven Johan Reksten på Ulriken, sammen med 1500 andre elever.

    – Landets største konsentrasjonsleir for ungdommer, kalte vi det, humrer han.

    – Karsten «Kassa» Olsen, trommisen som dessverre gikk bort i fjor, var midtpunktet i friminuttene. Alle visste hvem han var.

    Sven Johan Reksten kjøpte seg sin første elektriske gitar på denne tiden, midt på 1960-tallet.

    – Det var en Framus til 675 kroner, kjøpt på Musikkmagasinet. Det var en liten formue, den gang. Jeg hadde spart en stund.

    – Jeg hadde ingen som kunne lære meg, så jeg måtte finne ut alt selv. Men jeg vet at det var mange som spurte Trygve Thue, for han kunne jo alle toneartene. Han fortalte hvilke akkorder det gikk i. Hadde full peiling, vet du.

    – Så i 1966 eller 1967 startet vi bandet Misunderstoods, grammatikalsk feil, og greier. Jeg spilte rytmegitar. Vi opptrådte på ungdomshusene i distriktet. Dette var mens jeg gikk på kunstlinjen på Langhaugen, med Thomas Breivik som lærer.

    – En spennende tid?

    – Absolutt. Jeg husker for eksempel at de hyret inn Cornelis Vreeswijk til å opptre i skolens aula, smiler han.

    – Så der satt det en feit, flink svenske med gitaren, og tutet lange pils mellom låtene. Uten at noen av lærerne våget å gjøre ham oppmerksom på at det ikke var lov til å drikke på skolens eiendom, ler han.

    – Hvordan var det å være ung og langhåret på slutten av 1960-tallet i Bergen?

    – Det var ikke alltid så enkelt. Vi måtte holde sammen. Harry'ene, med sleik og konfirmasjonsdress, ville alltid gi deg juling. Og du kunne risikere å bli ransaket av politiet på åpen gate. Jeg har også opplevd å bli nektet adgang på kafeer, bare fordi jeg hadde langt hår og så ut som en hippie.

    Elektrisk Regn

    1970-tallet kom. Sven Johan var blitt Dennis. Han jobbet i industrien og «ble jækla god på stål». Han var lagerarbeider, drev med sprøytemaling og vedlikehold, og han jobbet en tid som vikarlærer i skolen.

    – Jeg har mellomfag i historie og grunnfag i kunsthistorie fra Universitetet. Det ble med det.

    – Så da den nye bølgen av rockeband kom på slutten av 1970-tallet, ble vi inspirerte til å starte Elektrisk Regn. Etter hvert ble det bare El-Regn, for det var det alle kalte oss. Vi ga ut tre plater og en EP, med ulike besetninger.

    Det hender fortsatt at Dennis tar med seg bandvenner og spiller ute.

    – Må jo holde hendene og hodet i gang, sier han.

    – Hvordan ble du involvert i driften av Garage?

    – Jeg jobbet på Aladdin tidlig på 1980-tallet. Det var egentlig et svært diskotek i andre etasje på Oasen i Fyllingsdalen. Så begynte de å arrangere konserter. Da ble jeg med. Det var Olav Thon som eide det.

    – Noen år senere åpnet Le Garage i Christiesgate. Først var det en restaurant. Det gikk dårlig. Så ble det rockeklubben Garage i kjelleren. Det gikk like dårlig. Først da vi også fikk åpnet pub på gateplan, begynte det å gå seg til.

    – Og du har gjort det meste, fra å hente artister på flyplassen til å rigge utstyr og sørge for at alt er på stell?

    – Ja, fra 1990 til 2004 hadde jeg bare én ferieuke, tro det eller ei. Da var jeg i London. Den første tiden var det jo ikke så mye penger å hente, så da fikk jeg lønn i aksjer, smiler han.

    – Men de har jeg solgt. Jeg har kanskje et par igjen. Det er alt.

    Seilbåt

    Feriene har han etter hvert fått orden på. Dennis Reksten er blitt fast mannskap om bord på seilbåten til Jan Gunnar Bortheim, gitarist i El-Regn.

    – Jeg er på tur minst én gang i året. Vi seiler i Egeerhavet. Jeg er blitt godt kjent i de greske Kykladene. Vi bor om bord i båten, har med oss instrumenter og spiller litt her og der.

    – Du kan pensjonere deg snart?

    – Jeg har tenkt på det, jeg har jo en del plager. Ryggen er for eksempel ikke helt god. Sånn sett er det kanskje nok, smiler han.

    – Får tenke litt på det.