Det skal være godt å bli gammel i Bergen skrev byråd for eldre, helse og frivillighet, Beate Husa som svar på et debattinlegg i BA for en tid siden. Jeg håper at hun har sine ord i behold, men det hun kanskje ikke har tenkt på er hvordan taushetsplikten kan hindre at gode venner og bekjente av sykehjemspasienter ikke får informasjon om hvor de befinner seg slik at de kan komme på besøk.

Hvis de ikke kjenner pasientenes nærmeste pårørende kommer taushetsplikten inn med full tyngde. Og hva med pasienter som ikke har pårørende? I sin ytterste konsekvens vil de ikke få besøk. Er det slik vi vil ha det?

Mange vil trolig mene at mange eldre mennesker som havner på sykehjem av forskjellige årsaker kan ha problemer med å gi uttrykk for sine meninger. Demente, for eksempel, kan på enkelte dager ha problemer med å gjenkjenne venner og nære slektninger, men de kan ha gjenkjent stemmene og ha satt pris på besøkene. Hvorfor skal en lovparagraf hindre dem i det?

Hvis noen vil vite hvorfor det ikke er fri adgang for besøkende er svaret at de ikke har lov til å gi noen form for informasjon bortsett fra besøkstidene som alle har adgang til. "Hvis du kjenner vedkommendes telefon nummer, kan du jo prøve å ringe", sa en av de ansatte hjelpsomt. Det hjelper lite hvis pasientene bare har fast telefon som befinner seg i de fraflyttede leilighetene. De som derimot har fått med seg mobiltelefonen på sykehjemmet og er i stand til å selv å ringe dem de gjerne vil ha på besøk uten å blande inn hverken pårørende eller ansatte.

Det er mulig at de som sto bak lovparagrafen om taushetsplikt hadde de beste hensikter, men det er kanskje på tide å ta den opp til ny vurdering. Slik den fungerer i dag virker den lite tjenlig. Det kan være grunn til å minne om at 2022 er frivillighetens år, som i praksis også bør inkludere pasientene på våre sykehjem.