Med en viss forbauselse leser jeg i NRKs nettavis at de berømte og beryktede terningkastene som anmelderne i mange aviser benytter seg av, visstnok er et særnorsk fenomen. Etter sigende skal det ha vært filmskaperen og pressemannen Arne Skouen som begynte med det i VG i 1952. Rett nok var han inspirert av utenlandske aviser hvor det lenge var blitt benyttet forskjellige symboler, gjerne stjerner, for å felle en umiddelbar dom over et kunstverk, og dermed spare leserne for den tunge jobben med å lese begrunnelsen, men terningen var Skouens eget påfunn.

Det sies at han senere angret på hele ideen. Hvorfor vet jeg ikke, men det er nærliggende å tenke at han innså at ideen med å sette karakterer, som om en roman var en norsk stil og anmelderen en norsklærer på ivrig jakt etter kommafeil, representerte en forflatning av kunstkritikken. Eller kanskje så han det paradoksale i å bruke terningkast, siden det kan få leserne til å tenke at det er de rene tilfeldigheter som avgjør hva som skal bli den endelige dommen over en bok, en film eller en serie.

Les også

Det er dyrt og vanskelig å putte tannkrem tilbake på tuben

Mange kunstnere vil nok føle at det faktisk er slik det henger sammen, at vi er prisgitt mennesker som, tilsynelatende uten noen fornuftig begrunnelse, dømmer oss nord og ned eller løfter oss opp til olympiske høyder, kanskje avhengig av anmelderens dagsform, forhold til kjæresten, eller muligens været. Jeg har selv opplevd hele spekteret, fra en ettertraktet sekser i VG til en stusslig (og etter mitt skjønn totalt urimelig) toer i BT. (Som eneste norske avis bruker for øvrig BT hjerter, ikke terningkast. Vi er liksom mer internasjonale her i Bergen.)

Jeg har forfatterkolleger som påstår at de ikke bryr seg om kritikk. Det tror jeg ikke noe på. Se bare på den aggresjonen, ja til og med hatet kritikerne blir møtt med fra forfatternes side. Goethe kalte kritikeren en hund, Nietzsche et insekt. Norman Mailer slo ned en kritiker på fest. Her hjemme brukte Ketil Bjørnstad mange sider i en selvbiografisk roman på å henge ut navngitte anmeldere som mobbere, mens Torgrim Eggen måtte krype til korset og si unnskyld etter å ha gitt uttrykk for et ønske om å drukne en bestemt VG-anmelder.

Selv lider jeg helst i taushet, siden det føles nedverdigende å gå inn i en offentlig polemikk om kvaliteten på eget arbeid. Det forhindrer ikke at jeg har brukt noen våkenetter på å formulere knusende motinnlegg i hodet, innlegg som aldri blir publisert noe sted. Det skal dere være glade for, anmeldere!

Nå leser jeg altså i den selvsamme NRK-artikkelen at ingen lenger bryr seg om terningkastene. En undersøkelse skal vise at det ikke lenger spiller noen rolle for publikum hva anmelderne mener. Man skulle kanskje tror, etter det jeg har skrevet ovenfor, at jeg ville juble over dette, men det gjør jeg ikke. Tvert imot skremmer den utviklingen vettet av meg.

Alternativet er nemlig enda verre. Alternativet er algoritmene.

Bokbransjen har til en viss grad vært forskånet for dette, men når det gjelder filmer og serier er trenden tydelig. Det aller mest avgjørende for hva folk velger å se på, er hva strømmetjenesten velger å presentere fremst. Hvem av oss kan med hånden på hjertet si at vi leter gjennom hele det enorme tilbudet på Netflix for å finne noe som ser bra ut? Nei, de fleste av oss tar sånn mer eller mindre det vi blir tilbudt, og sannheten er at det stort sett er mer av det samme.

Algoritmer er ensbetydende med ensretting.

Algoritmer er mangfoldets og nyvinningers verste fiende.

Les også

Kommunen bør kjøpe tilbake kinoaksjene

For oss forfattere har bokhandlene fungert litt på samme måte. Det er titlene fremst på bordet som selger mest, men i butikkene finnes det tross alt mange dyktige medarbeidere som kan geleide kundene mot alt som ligger gjemt bak stablene med bestselgere. Slik er det ikke på nettet. Der er markedet enehersker, og etter hvert som strømmetjenester som Storytel og Fabel tar over stadig mer av bokmarkedet, vil presentasjonen på nettsidene bli her avgjørende for om en bok selger eller ikke.

Ved nærmere ettersyn ser jeg forresten at NRKs overskrift er litt misvisende. For førtifem prosent av respondentene er det ganske eller veldig viktig hva slags terningkast en bok, film eller serie har fått. Det er fremdeles nesten halvparten. De andre lar seg kanskje påvirke, de også, selv om de ikke vet det. Saken er at anmeldelsene uansett er viktige. De bidrar til en offentlig samtale som vi trenger og de bringer nødvendig irritasjon og begeistring, med andre ord vitalitet, til kulturen.

Jeg kommer med ny bok i disse dager. Som vanlig både gleder og gruer jeg meg, men tross alt fortrekker jeg en gretten anmelder av kjøtt og blod fremfor den opphøyde likegyldigheten i en matematisk formel.