Det sier bestemor Nina Razapova (77) i bussen som har parkert for å servere passasjerene frokost.
De 70 ukrainske flyktningene som er på vei til Bergen, har kommet seg til Tyskland, like øst for Hamburg.
De ventes til Bergen på torsdag.
God stemning i bussen
Det er en rolig bestemor som har tullet seg inn i et teppe og kikker ut på den sterke morgensolen. Gjennom natten har 77-åringen sovet seg gjennom Polen og deler av Tyskland. Roen i bussen er påtakelig og stemningen er på vei opp.
Nina Razapova, datteren Tetiana og barnebarnet Maryna kommer fra Kharkiv, en by som noen dager ut i krigen ble nærmest teppebombet sønder og sammen av russisk artilleri.
Den lille familien måtte flykte til en undergrunnsstasjon da flyalarmen gikk over byen, men de klarte ikke å få med seg noe mat.
Bombene falt rundt huset
– Jeg løp tilbake til huset vårt for å ta med mat til oss da bombeangrepet startet. Jeg så ut vinduet da de traff. Det var helt forferdelig å se på, forteller Tetiana.
Det var da hun bestemte seg for å komme seg så langt bort fra krigens herjinger som mulig. Etter dager på flukt sitter hun og familien på bussen mot Bergen.
– Jeg har aldri hørt om Bergen, sier bestemor Nina og smiler.
Hun forteller at datteren og barnebarnet tok kontroll på hvor de skulle dra. Men krigen forfulgte dem. På veien til Lviv, nær den polske grensen, fikk de nok en gang føle på frykten for bombene da flyalarmen gikk over byen de hadde flyktet til.
– Det har vært en forferdelig reise, men i det jeg satte meg ned i setet på bussen på den polske siden, så forsvant all nervøsitet. Da forsvant redselen, forteller 77-åringen.
Faren ble igjen for å hjelpe
Hun er strålende fornøyd med å være en del av Fyllingsdalen teaters redningsaksjon.
– Dette er utrolig bra gjennomført, sier bestemoren.
Datteren Maryna forteller at faren ble igjen i Kharkiv for å hjelpe til.
REISEN TIL UKRAINA-GRENSEN
BA er med på reisen fra Fyllingsdalen til Polens grense mot Ukraina, sammen med Fyllingsdalen teater, to busser fra Tide og en trailer fullastet av hjelpeutstyr. Planen er å hjelpe flyktningene på grensen, og å fylle bussene med flyktninger som skal tas med tilbake til Bergen.
Her kan du lese alle sakene:
- 5. mars, avreise fra Fyllingsdalen: Drar til den ukrainske grensen for å hente flyktninger: – Dette blir veldig tungt
- 6. mars, på vei til Polen: Sirkusdirektørens tyngste transport: – Jeg er veldig bekymret for dem som sitter i bomberommet
- 7. mars, på vei til Polen: Ivan har lister på alle som skal være med: – Jeg har vært nødt til å si nei til mange
- 7. mars, kjøpesenter i Polen: Handlet leker og klær til flyktningene: – Folk kom bort og donerte penger til oss i kassen
- 8. mars, grensebyen Zamosc i Polen: Marinas sønn meldte seg til tjeneste i Kharkiv. To dager senere ble han drept
- 8. mars, Lubycza Krolewska, nær grensen til Ukraina: Her er Ivan (11). Nå skal han til Bergen
- 8. mars, Ukraina: Her er nødhjelpen fremme i Ukraina
- 8. mars, Polen, nær grensen til Ukraina: Her har de akkurat flyktet over grensen: – Vi måtte dra fra foreldrene våre
- 9.mars: Tyskland, på vei til Bergen: Opplevde bomberegnet i Kharkiv: – Bestemte meg for å dra lengst mulig bort
– Han er sjåfør og kjører flyktninger bort fra byen, sier hun.
De andre i bussene returnere til setene sine. Sjåførene og de andre frivillige har ordnet med frokost og det er på tide å vende snuten mot Danmark. Målet er danskebåten onsdag kveld.
Tetiana kan fremdeles ikke fatte at Russland har invadert hjemlandet hennes.
– Jeg forsøker å holde tårene tilbake. Jeg kan fortsatt ikke tro at Ukraina er invadert, at russerne ville invadere oss. Det er først nå jeg forstår hvor godt vi hadde det hjemme. Det er tungt å tenke på, sier Tetiana Razapova.
Hun husker spesielt godt dagene i undergrunnen, mens russerne bombet hjembyen hennes.
– Vi sluttet å si god morgen til hverandre, fordi ingen visste om det kom til å bli en morgendag, sier Tetiana.
– Savner vennene mine
Taras Andrushchak (12) og moren Iryna dro rett fra Lviv og til bussene som sto på andre siden av grensen i Polen.
– Han har vært litt stresset, forteller moren om sønnen.
12-åringen måtte forlate sin far, venner og besteforeldre da de valgte å forlate hjemlandet sitt.
– Jeg savner vennene mine og bestefar og bestemor, sier Taras.
Moren er imidlertid sikker på at han kommer til å få nye venner i Norge. Begge drar til venner i Egersund når de ankommer Bergen.
– Jeg hadde mange venner som ba oss komme til dem da vi fortalte at vi måtte flykte, forteller Iryna Andrushchak.
Hun sier at roen kom over dem da de kom seg på bussen.
– Da jeg fikk kontakt med Ivan Valeaev så ordnet alt seg. Han ordnet oss på listen til denne bussen, sier en lettet Iryna.