– Jeg opplever det som en stor ære å spille i det fantastiske lokalet Håkonshallen. Så får vi håpe at riktig mange følger strømmingen av konserten, sier trompeteren Mathias Eick.

Han gjorde konserten «Kind of Blue, Kind of Eick» til Oslo Jazzfestival i fjor. Det var en markering av at Miles’ mesterverk var seksti år. Den påfølgende norgesturneen ble det ikke noe av, men Eick håper at bandet kan få til en toukers turne i høst.

Respekt

– Vi spiller hele platen fra A til Å, og vi holder oss ganske tett på originalen. Dette har vi valgt å gjøre av respekt for arven. Dessuten er det et verk som mange har et sterkt forhold til. Det har vi selv også. Tanken var at konsertene skulle utvikle seg litt i løpet av turneen, men nå ble det ikke noe av det foreløpig, sier Eick.

– Hva er det som fascinerer så sterkt med «Kind of Blue»?

– Den er svært tilgjengelig, og de fleste har et emosjonelt forhold til den. For oss i bandet var det også slik, vi har ikke gått analytisk inn i materialet før vi begynte med dette prosjektet. Nå ser vi hvor mange intrikate detaljer det finnes på platen.

– Vi kan høre nye dybder hver gang, og det er veldig fascinerende at det går an – seksti år senere.

Siste med gjengen

– Det var litt av et band han hadde satt sammen?

– Ja, og opptakene av «Kind of Blue» var siste gang akkurat denne konstellasjonen spilte sammen. Kort tid etter gikk tenorsaksofonisten John Coltrane solo, og han fikk som kjent en glimrende karriere, sier Eick.

Altsaksofonist Cannonball Adderley, pianist Bill Evans, bassist Paul Chambers og trommeslager Jimmy Cobb gikk også sine egne veier etter hvert.

Jaktet det nye

– «Kind of Blue» blir regnet som selve overgangen fra bebop til såkalt modaljazz?

– Bebop og hardbop var de dominerende stilartene etter andre verdenskrig. Miles Davis var interessert i nye uttrykk helt fra han ble profesjonell musiker i 19-20-årsalderen. Hvis han så at noe nytt var i emning var han veldig kjapp til å gripe det. Han var heller ikke så veldig glad i å spille de hurtige og harde bop-låtene, selv om han behersket det til fulle.

– Han ville ha låtene til å gå saktere og heller gjenspeile mye følelser. Bop og modal jazz skiller seg på andre måter også, men dette er nok det mest hørbare.

Miles har selv sagt at inspirasjonen til «Kind of Blue» stammer fra da han som seksåring gikk hjem fra kirken langs mørke veier mens gospelmusikken ennå klang i ørene?

– Det kan jeg godt forstå. Jeg opplevde selv som attenåring gospelmusikk i New Orleans. Inderligheten og intensiteten i måten de ga seg hen til musikken og Gud på gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Det var temmelig langt fra kirkebenkene hjemme i Norge, selv om basisen var den samme. Det er lett å skjønne at en blanding av gospel, mørke skoger og overtro gjør inntrykk på en liten gutt. Det gir mening at dette har inspirert magien på «Kind of Blue», sier Eick.

Ti år etter den epokegjørende «Kind of Blue» skapte Miles Davis et nytt tidsskille med fusionplaten «Bitches Brew». Denne platen blir regnet som grunnleggeren av det som for enkelthets skyld ble kalt jazzrock.

DIGITALE FESTSPILL

Onsdag denne uken startet de digitale Festspillene med åpningskonsert fra Grieghallen.

Programmet varer frem til 3. juni. I kveld strømmes «Kind of Blue» fra Håkonshallen.