The Real Jørgen

Artikkelen er over 2 år gammel

Jørgen Sandvik har over 20 år bak seg i Real Ones. Og minst 20 foran seg.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

LYDEN AV LIVET– Vi har ingen planer om å gi oss. Målet er at barna våre en gang skal overta plassene våres, ler gitaristen og vokalisten, som denne sommeren fyller 40.

– Dere har vokst opp sammen, og blir ikke lei hverandre?

– Nei, vi blir ikke lei av verken hverandre eller Real Ones. Jeg har jo kjent Ivar Chelsom Vogt siden vi begynte i 1. klasse på Steinerskolen, og broren David nesten like lenge, forteller han.

–  Bassist Øystein Skjælaaen kom tidlig med, den gangen vi kalte oss for Reel Ones og spilte irsk folkemusikk. Trommis Kåre Opheim har jo også lang fartstid. Vi har det så kjekt sammen at det er klart vi bare må fortsette, mener han.

Beatles og blues

Jørgen Sandvik har vært oppslukt av musikk siden han dykket ned i farens platesamling – omtrent på den tiden han begynte i 1. klasse på Steinerskolen på Paradis.

– Min far spiller saksofon og piano. Det hender fortsatt at jeg «komper» han på kjente jazzlåter.

– Hvilken musikk tente du først på i platesamlingen?

– Det begynte med The Beatles. Så ble det mer og mer blues. Sånn er det fortsatt. I tillegg til Real Ones reiser jeg rundt alene med gitaren og spiller blues.

– Jeg har også bluesbandet, Permanent Vacation, som utforsker blueslandskapet på en litt annen måte – med mye improvisasjon.

Irske reels

I Real Ones begynte det derimot med irske reels, den gang bandet selvsagt kalte seg «Reel Ones».

– Det var David som hadde lært seg å spille fiolin og som satte i gang med irsk folkemusikk. Vi debuterte på Kronstadfestivalen i 1994, forteller han.

Det krevde at gjengen også stilte med en låt de hadde laget selv. I god irsk tradisjon kalte de den selvsagt «Whisky and Ale».

Og ble belønnet med tredjeplass.

– Det var moro det, smiler Jørgen Sandvik.

– Men du kommer jo til et punkt der det blir litt kjedelig å spille «Whisky In The Jar» hver eneste kveld.

– Så vi ville åpne opp for andre musikalske stilarter og prøvde oss med flere ulike bandnavn. Til slutt fant vi ut at det enkleste var å bare skifte en bokstav, og bli Real Ones.

Yrjan Tangenes som hadde spilt den irske trommen, bodhran og trommis Thomas Lønnheim sluttet. Vossingen Kåre Opheim overtok slagverket – og dagens besetning var et faktum.

Strengemester

Etter 12 år på Steinerskolen, som inkluderte videregående, begynte Jørgen Sandvik på Seljord folkehøyskole i Telemark.

– På musikklinjen, selvsagt. Da oppdaget jeg fort mine manglende tekniske ferdigheter. Så da satte jeg meg ned og terpet på gitarskalaer. Jeg gjorde et skikkelig krafttak og ble flinkere til å mestre instrumentet mitt, sier han, og legger til:

– Det har igjen gjort det enklere å spille andre strengeinstrumenter. Nå kan jeg veksle mellom flere, fra banjo til mandolin. Og enda mer eksotiske saker.

– Som sitar?

– Ja, i kjent Real Ones-ånd var det noen som fant ut at sitar var kult. «Det kan du spille, Jørgen», sa de. Så da var det bare å sette i gang, humrer han.

Den lange fartsiden de har sammen gjør også at gjengen ikke kvier seg for kaste seg ut i vidt forskjellige prosjekter. Det siste var utgivelsen av «Misa Criolla», som er intet mindre enn en messe med spanske tekster.

Tidligere har Real Ones blant annet laget en instrumentalplate som bestillingsverk til Ekko-festivalen i Bergen, året etter at de fikk Spellemannsprisen for «All For The Neighbourhood».

Den gjeve prisen fikk de også for konseptalbumet Tonight Only Tonight/The Morning After som kom ut i 2012.

Begge statuettene står på et gammelt piano i bandets hule i Dokken i Bergen.

Lærerhøyskolen

Hit kommer han også jevnlig for å jobbe med sin soloplate – et par timers reise fra sitt nye hjem på Stord.

Gitaristens samboer er nemlig fra Grov, der familien på fire har slått seg til med naturen som nærmeste nabo.

Som den eneste i Real Ones som kun lever av å være artist, trenger han flere strenger å spille på.

– Jeg begynte i sin tid på lærerhøyskolen, for å ha noe å falle tilbake på, minnes han.

– Men jeg sluttet. Det ble for vanskelig å kombinere utdannelse og spillejobber. Jeg måtte stadig forklare hvorfor jeg var så mye borte fra skolen.

– Har du angret på det?

– Nei, jeg vil ikke si det. Det er vel gjerne sånn at har du noe å falle tilbake på, så gjør du nettopp det. Jeg har satset fullt og helt på å kunne leve av musikken. Så langt har det gått bra.

– Men Real Ones har vel alltid førsteprioritet?

– Jeg prøver jo å samordne prosjektene mine, slik at de ikke kolliderer med hverandre. Når dette er levebrødet mitt, sier det seg selv at jeg også må ha anledning til å jobbe med andre artister – både i studio og på scenen, understreker han.

Singel på vei

Gabriel Fliflet og hans bestillingsverk, «Valseria» er et eksempel på Jørgen Sandviks allsidighet som musiker. Sammen med Fliflet har han og to av Vogt-brødrene, David og Kristoffer, også holdt gående bandet Novgorod.

– Jeg spiller dessuten mye sammen med Sigrid Moldestad og Inger Lise Størksen, i tillegg til mine egne prosjekter.

Et av dem inkluderer hans soloplate, som han sysler med i studio sammen med gamlekompisen i Real Ones, Ivar Chelsom Vogt.

– Singelen «This Hole Is Not So Deep» slippes snart. Platen er heller ikke så langt unna, smiler han.

– Hvordan er det for deg, som har spilt i Real Ones i over 20 år, å også være soloartist?

– Jeg liker det bedre og bedre. Det å reise rundt kun med gitaren min, med de muligheter og begrensninger som det innebærer, synes jeg er veldig givende, forteller han.

– Da kan jeg dykke ned i gamle blueslåter, og i egne ting, og det er bare jeg og gitaren. Det er oss mot resten av verden, sier han, og legger til:

– I andre sammenhenger er jeg jo en del av et band. Så jeg er heldig som får gjøre begge deler.

Tre helt på tampen:

Første platen du kjøpte?

– Min far hadde en flott platesamling. Så i mange år hørte jeg på hans plater. «Beatles For Sale» gjorde et stort inntrykk. Da var jeg knapt begynt på skolen. Han hadde også mye jazz og blues. De første jeg kjøpte kan ha vært Stevie Ray Vaughans «Couldn't Stand The Weather». Da var jeg vel ti-elleve år.

Låten du gjerne skulle ha skrevet?

– «Night And Day» er en av jazzens standardlåter. Stones-Låten «Who's Been Sleeping There» er en annen favoritt. Og bluesklassikeren «Devil Got My Woman» av Skip James.

Artisten du aldri går lei?

– Jazzpianisten Thelonius Monk. Gitaristen Peter Green.