Gå til sidens hovedinnhold

Ti år etter 22. juli må vi rope et varsku

Ekstremismen som førte til massakren på Utøya er ikke forfektet av våre politiske partier. Men vi ser holdningene som er med på å legitimere den.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

AUF ba om et oppgjør med de ekstreme holdningene som førte til terroren på Utøya for ti år siden. Dette er dessverre ikke ett oppgjør, men en lang historisk kamp mot rasisme og politisk vold knyttet til de politiske ytterfløyer og religiøs ekstremisme. AUF har skrevet seg inn i denne historiske kampen med sitt blod, og vi som tilskuere med tårer og redsel. Manglende beredskap 22. juli 2011 er et norsk problem, men det ekstreme politiske tankegodset må sees i et internasjonalt og historisk perspektiv.

Etter Hitlers fall inngikk de største europeiske statene i et forpliktende samarbeid om demokrati, fred, handel og menneskerettigheter (som ble til EU). Senere ble all de høyreradikale diktaturene, som Portugal, Hellas og Franco fascismen i Spania, innlemmet i den Europeiske Union. Men den Nazistiske ideologi overlevde i Apartheidregime i Sør-Afrika (1948-1994). FN oppfordret til internasjonal boikott. På initiativ fra Thorvald Stoltenberg (Ap) ble det fra norsk side opprettet et konsulat for den afrikanske nasjonalkongressen (ANC: en ledende bevegelse mot apartheid regimet), men samtidig var norske redere hovedleverandører av olje til det nazi inspirerte regimet. I denne interessekonflikten kom ikke Høyre med noe høylytt protest verken mot redere eller Apartheidregimet. Mens moderpartiet til Fremskrittspartiet (ALP: Anders Langes parti mot skatter og avgifter og offentlig inngrep) sa rett ut at de støttet de hvite kristnes kamp mot ANC som de regnet som svarte kommunister.

Det er derfor betimelig at Jonas Gahr Støre ba alle partier, inkludert høyresiden, å markere et tydeligere skille mot politikk basert på rasisme og totalitære styresett. Den demokratiske venstresiden har gjennom historien tatt oppgjør med venstre radikale terrorgrupper som «Rote Armee Fraktion» i Tyskland, «Brigade Rosso» i Italia, samt de kommunistiske regimene i Russland og Kina. I tillegg ble moderpartiet til Rødt (AKP-ML) hardt kritisert for deres støtte til for eksempel Røde Khmer-regimet i Kambodsja. Det er med gru foreldregenerasjonen til AUF-ungdommen erindrer daværende lederen i AKP-ML som stolt håndhilser på Pol-Pot, ledere av Røde Khmer, som var ansvarlig for systematiske massemord i samme stil som Hitler og Stalin.

Slike ekstreme holdninger er ikke forfektet av dagens valgbare politiske partier. Dog, «snik-holdninger» forkommer, som når Tybring-Gjedde (Frp) nominerer Trump til fredsprisen. Ser vi på bakteppet av Trumps rasistiske tankegods og alle hans hatefulle utsagn rettet mot kvinner, muslimer, svarte og latinamerikanere, så legitimere dette rasistiske holdninger.

Trump forsøker til slutt på et fascistisk kupp hvor den demokratiske godkjenningen av en lovlig valgt president skal saboteres med vold. Stormingen av kongressen ligner uhyggelig på Hitlers brenning av riksdagen i 1933. Det Republikanske partiet eller den «internasjonale assosiasjonen av konservative partier» har ennå ikke tatt et skikkelig oppgjør med dette.

De siste ti årene har fascismen vokst og en av dens støttespillere finner vi blandet fundamentalistisk religiøse grupper, til eksempel Ku Klux Klan som er en voldelig kristen organisasjon med rasistisk tankegods (mot jøder og svarte). Mens de ekstreme høyrepopulistene bytter ofte ut jøder med arabere eller muslimer, men kjernen i det rasistiske tankegodset er likt.

Den mest ekstreme varianten av politisk islam er IS (Dash eller ISIS). De bruker samme politiske taktikk som ABB, hvor den politiske volden blir så makaber at man blir litt handlingslammet av grufullhetens kynisme (dramatisk illustrert i filmen «Apokalypse nå»). Politisk islam er religiøst motivert og knytter seg ikke til den politiske venstre- eller høyresiden, men ligner mest høyreradikal nazisme som er mot liberalt demokrati, jøder, homofile og likestilling av kvinner.

Og ikke minst er den politiske volden makaber for å skremme oss vanlig mennesker med humanistiske og demokratiske idealer.

Arbeiderbevegelsen er internasjonal og vil alltid være en forsvarer av likhet mellom kjønn, rase og etnisitet. Derfor er denne bevegelsen selv et mål for politisk terror som ble brutalt erfart for ti år siden. AUF er ikke alene i denne kampen, men det var og er på sin plass å rope et varsku ti år etter 22 juli. Spesielt når den siste amerikanske presidenten fremmet rasistiske tankegods, og i tillegg blir foreslått som fredspriskandidat av en profilert leder i et norsk parti.