Plutselig har alt blitt så mye dyrere for oss nordmenn. Økning av drivstoffpriser, strømutgifter, og kostnader til mat og drikke har dominert mediebildet en stund nå. Sammen med at renten har steget, så merker vi det godt. Folk flest er frustrerte.

Økte matpriser får vanlige mennesker og media til å reagere. Det har selvfølgelig regjeringen fått med seg. Nå føler de et behov for å fremstå som handlekraftige. Regjeringen har derfor laget en tipunktsplan der de skal undersøke konkurranseforholdene i dagligvarebransjen. Hensikten er å bedre utvalget i butikkene og å skape lavere priser.

Flere av tiltakene på listen har vært tidligere utredet, som prisdiskriminering, butikkens egne merkevarer og hvor store marginer en har i bransjen. Noen av tiltakene har absolutt noe for seg, som å få på plass et forbud mot å hindre konkurrenter å bruke ledige butikklokaler. Videre er det er positivt at en ser på spørsmål om prissignalisering.

Likevel vil jeg hevde at de fleste av tiltakene til regjeringen er for symbolpolitikk å regne. De prøver å tåkelegge den viktigste årsaken til at vi har svak konkurranse og dyrere dagligvarer i Norge: importvernet av landbruksvarer.

Importvernet kommer i form av tollsatser på landbruksvarer som en importerer til Norge, og varierer i forhold til produktgruppe og sesong.

Forsker Ivar Gaasland, en kollega av meg på Handelshøyskolen BI, kan fortelle at import av eksempelvis lammekjøtt får en tollsats på 429 prosent, biff 344 prosent, kylling 327 prosent og 1 kilo kjøttboller kan få et tollpåslag på 129 kr. Det gjelder også for meieriprodukter, og for frukt og grønt når det er sesong for dem i Norge.

Importvernet beskytter norske leverandører og gjør det lite attraktivt for internasjonale dagligvarekjeder å etablere seg i Norge. En viktig årsak til at Lidl ikke fikk det til i Norge, var at de ikke kunne importere sine egne merkevarer innen kategoriene kjøtt, ost og melk fra Tyskland uten å måtte legge på en tollavgift som gjorde varene altfor dyre.

Lidl, som var en liten aktør i Norge, måtte derfor kjøpe inn varene fra leverandører som Tine og Nortura til en langt høyere pris enn de større konkurrentene i Norge. Slik var kampen i realiteten avgjort.

I disse dager sliter den engelske dagligvarekjeden Iceland med å få fotfeste i Norge. De har vært tvunget til å legge ned to av sine fem butikker ved nyttår. Den franske frossenmat-kjeden Picard la ned sine to butikker i Oslo 1. februar i år. Årsakene kan være sammensatt, men importvern nevnes fra Iceland. Picard-Norge sier det ble for kostbart og tungvint for dem.

Dette handler om hvordan eller hvorvidt en skal hegne om våre egne bønder. Ønsker vi å beholde et spredd jordbruk fra nord til sør?

Da bør politikerne være så ærlige at de erkjenner denne prioriteringen, og slutter å late som at importvernet ikke betyr noe i prisbildet for norske matvarer. Med denne tipunktsplanen er regjeringen med på å mistenkeliggjøre en hel bransje.

Personlig kan jeg skjønne hvorfor dagligvarebransjen er kraftig indignert på regjeringen for å prøve pålegge bransjen all skyld for de høye matvareprisene.

Ønsker vi lavere priser i Norge, må man gjøre noe drastisk med importvernet. Det vil gi oss større utvalg og lavere priser på både leverandørsiden og butikksiden.

Redusert importvern vil kunne presse produsent, distributørene og butikkjedene til å effektiviseres ytterligere. Kun slik kan man få senkede matvarepriser.