BA har gjennom krigen i Ukraina fortalt historien om Tonje Shvets fra Askøy, som for tre uker siden flyktet fra Kyiv.

Hun bor nå i en leilighet levert av jobben, i en landsby utenfor Praha i Tsjekkia. Der tenker hun å bli til krigen er over og hun kan returnere til ektemannen Vladyslav.

Selv om hun er glad for å ha kommet seg unna bombesmell og flyalarm, tenker hun på dem som måtte bli igjen i Kyiv.

– Jeg er selvfølgelig bekymret for Vladyslav. Det er ikke mye å gjøre i Kyiv nå, med portforbud som ofte varer i flere døgn. Men han har det fint. De har fortsatt mobildekning, varme, vann og strøm, sier Tonje til BA fra Tsjekkia.

«Ikke snakk okkupantenes språk»

For å komme seg ut av krigssonen i østlige Ukraina, måtte Tonje reise på overfylte flyktningtog, før hun til slutt kom seg til Lviv.

Storbyen i vest har nærmest blitt et flyktningmottak og mellomstasjon for dem som flykter krigen i øst.

– Det var flere folk enn jeg har sett i hele mitt liv, og det var vanskelig å bevege seg, forteller Tonje.

I Lviv fikk hun bo hos et lokalt par, der hverdagen var langt nærmere slik den var før krigen.

– Det var veldig stor kontrast til Kyiv, og føltes nesten som at alt var normalt igjen. I Kyiv var alt stengt og veiene sperret, mens i Lviv gikk vi på sightseeing og tok hunden min til hundefrisør.

Selv om det ikke var krigshandlinger i byen, var motstanden mot den russiske okkupasjonsmakten enorm blant lokalbefolkningen.

– På caféer og butikker sto det at det ikke var lov å snakke på okkupantenes språk, noe som var vanskelig for meg som ikke snakker flytende ukrainsk, mens hun jeg var med ikke snakket engelsk.


Sint på de russiske styrkene

Etter to dager i Lviv, fikk Tonje hjelp av en annen nordmann ved grensen til å reise mot grensen til Slovakia, som et mellomstopp på veien til Tsjekkia.

På tross av at grensevaktene på ukrainsk side lagde trøbbel med visumklareringen, klarte 22-åringen til slutt å komme seg over grensen og til Slovakia, hvor hun så fikk tatt seg videre til jobbens tilholdssted i Tsjekkia.

Når hun ser tilbake på det som har skjedd i Ukraina siden krigens begynnelse, er det sinne mot de russiske krigsforbrytelsene nordmannen kjenner på.

– Jeg pleide å være ganske pasifistisk, men nå varmer det sjelen å se russiske styrker få som fortjent. Og de fortjener det. Putin kan ikke ta all skylden selv om han er bakmannen. Alle soldatene som har fulgt ordre i Ukraina har ansvar og bør bli straffet, selv om de «bare er 18», mener hun.


Savner ektemannen og Kyiv

At menn over 18 er vernepliktige i Ukraina gjorde at Vladyslav måtte bli igjen da Tonje forlot hennes nye hjemland. Mens ektemannen har blitt i hovedstaden, for blant annet å levere hundemat og vente på en eventuell innkalling til hæren, har Tonje den siste tiden vært skjermet fra krigføringen.

– Krigen var egentlig bare en uke av mitt liv, og nå føles det nesten som at det ikke skjedde. Det har vært avslappende å ikke høre bomber og vite at man er trygg på gaten.

– Men jeg savner rutinene mine, maten og leiligheten, og mest av alt: Vladyslav og dyrene våre, så klart.

Invasjonen er fortsatt pågående, og ifølge rapportene skal mange sivile ha mistet livet i russiske bombetokt.

Selv om hun ikke har planer om å reise tilbake til familien med det samme, sier Tonje at det kan skje når anledningen skulle passe.

– Jeg skal besøke Norge en tur, men nå passer det litt dårlig med tanke på Businkas helse, og jobbsituasjonen. Men jeg utelukker ikke et besøk.