Gå til sidens hovedinnhold

Traavik vil ikke tie om det ubehagelige

– Det blir helt feil å tie i hjel det man ikke liker, sier Morten Traavik. Fredag kveld setter han opp «Sløserikommisjonen, Seksjon 1 – Vestland» på Ole Bull Scene. Omstridt, denne gangen også.

FREDAGSINTERVJUET

Traavik har ertet på seg folk tidligere, blant annet med kulturelt samarbeid med Nord-Korea. De siste par årene har han fått merke vreden over at han lager en forestilling rundt «Sløseriombudsmannen» som på Facebook har raljert over samtidskunstens evne til å skaffe seg statlig støtte.

Debatten en del av stykket

– Det blir en del mediehåndtering, medgir Traavik.

De siste dagene har han jobbet intenst med å gjøre alt klart til forestillingen. Den skulle ha vært satt opp under Festspillene i fjor. Det satte pandemien en stopper for. På årets program har ikke Festspillene funnet plass til «Sløserikommisjonen». I stedet er BIT Teatergarasjen er med som co-produsent.

– Hvordan har det vært å forberede en forestilling midt opp i alle diskusjonene?

– Den siste tiden før premiere får jeg en form for tunnelsyn. Denne gangen har det vært ekstra mye jobb fordi flere prosesser har gått parallelt. Det ene er innholdet i forestillingen, alle bitene som må på plass, scenografi, teknologi, deltakere. Og samtidig de ulike debattene som har kommet med varierende intensitet.

– Debatten rundt stykket blir en del av forestillingen. Jeg deltar i diskusjonene så mye jeg mener det er hensiktsmessig.

Kitschmaler og sjaman

«Sløserikommisjonen» er lagt opp som et live TV-show.

– Forestillingen skal også strømmes live på Sløseriombudsmannens Facebook-side. Og den vil bli tilgjengelig på nettet. Vi har lagt opp til et rikt galleri av deltakere, forteller han.

– Shabana Rehman og Zahid Ali er programledere. Vi har musikk ved min bror, Kjetil Møster og produsent Jørgen Træen, Kurt Johannessen gjør performance. Deltakere ellers er Kjetting-Jan (Vindenes, listetopp for Liberalistene), Mimir Kristjánsson fra Rødt, skuespiller Helge Jordal, teatersjef i BIT, Sven Åge Birkeland og Sløseriombudsmannen selv, Are Søberg. Husmaler er kitschmaler Jan-Ove Tuv fra Nerdrum-miljøet, sjaman Ronald Kvernmo skal rense lokalet før forestillingen og demonstrere sjamanisme underveis, for å nevne noe.

Les også

Sjef på saksofon i mannsdominert musikk

Les også

Ane fikser det meste på Fyllingsdalen teater

Slippe unna med mye ræl

Traavik sier at han reagerte raskt da Søberg, i første omgang anonymt, begynte å ta for seg samtidskunsten.

– Den første impulsen min da jeg oppdaget Sløseriombudsmannen var at jeg syntes det var ekstremt morsomt. Facebook-innleggene hans om moderne scenekunst fremstilte fenomenet med humor. Samtidig var reaksjonen min dobbel. Hans omtaler var i grunnen selve klisjeen på grinebitere som irriterer seg over moderne «pling-plong»-kunst.

– For ordens skyld, jeg er selv en av dem som nyter godt av offentlig støtte til scenekunst. Men skal man være helt ærlig så har han jo litt rett også. Man kan slippe unna med mye ræl innenfor samtidskunsten. Den appellerer som oftest til en liten boble av spesielt interesserte. Allmennheten bryr seg ikke. Dermed slipper feltet å få allmennhetens kritiske blikk på seg.

– Og det ville du ved å lage forestillingen?

– Vi kan se det slik at «Sløserikommisjonen» kan fungere som en bro over «helvetesgapet» mellom virkelighetens folk og samtidskunsten. Kanskje kan vi bidra til et paradigmeskifte der. Det frie scenekunstfeltet er smalt, og sløseriombudsmannen har satt søkelyset på fenomener i samtidskunsten på en måte som ikke er gjort før. For meg er det positivt, uansett om han skyter spurv med kanoner iblant. Forestillingen er mitt bidrag til å følge opp reaksjonene hans.

– Skal slike reaksjoner bare avfeies, eller skal vi kunstnere selv reflektere over dem? Kan det være noe å lære her?

Bir fornærmet

– Så hva sier du om dem som ser ut til å mene at du «skiter i eget reir»?

– Jeg regner med at du kjenner tegneserien Asterix. Der har vi skalden Trubadurix som ikke møter noen forståelse blant de andre gallerne for sin avantgardistiske musikkstil. Det blir han svært fornærmet av, uten at det hjelper. Det er litt det samme med dem som angriper «Sløserikommisjonen». De er fortørnet, men demonstrerer etter mitt syn samtidig at de ikke er interesserte i å nå ut til flere enn spesielt interesserte. Og det er naturligvis et dilemma her.

– Skal man som statsfinansiert scenekunstner forvente statlig støtte til produksjoner som blir sett av færrest mulig? Eller skal vi prøve å være mer åpne? Selv de mest rølpete kommentarene på nettet kan ha en positiv funksjon. Men vi i det frie scenekunstfeltet har svært liten trening i å forholde oss til verden utenfor oss.

Klassisk autoritær tenkemåte

– Du blir blant annet beskyldt for å lefle med høyrepopulisme og det som verre er?

– I så fall mener de at jeg står for det samme tankegodset som forestillingen tar opp, altså «guilt by association». Det avslører en klassisk autoritær tenkemåte, enten er du undersått, eller så er du fiende. Alt annet enn blind lojalitet er suspekt. Uten at det har vært hensikten, anskueliggjør denne forestillingen nettopp dette. En del av dem som reagerer ser åpenbart ikke selv hva aggresjonen deres avslører om deres egne tankemønster og holdninger.

– Du sier at det ikke var meningen å trigge sterke reaksjoner?

– Mening og mening. Reaksjoner er ikke noe man kan planlegge, men der er forskjell på å være spekulativ og forberedt. Det minner meg om dokumentarfilmen «War of Art» fra vårt prosjekt med å vise vestlig samtidskunst i Nord-Korea. To diametrale syn på kunst og kultur kolliderte. Striden om «Sløserikommisjonen» dreier seg om hva scenekunst kan handle om.

– Uenigheten er stor. For min del handler det om at det er viktig at også de som ser med dyp skepsis på samtidige kunstuttrykk skal kunne ha en rolle innenfor kunsten. Deler av kunstfeltet har en pubertal holdning til verden rundt seg. Det er et slags evig pågående ungdomsopprør mot innbilte autoriteter. Dessverre kombineres denne falske opprørskheten med tydelige krav om å tilpasse seg, marsjere i takt så å si. Og ikke minst – å få en hel del skattepenger.

Les også

Annerledes år for stjernepianist

Les også

Jørgen ledet prosessen med å gjenreise Utøya

Kommentarer til denne saken