I en pressemelding da forslaget til revidert nasjonalbudsjett ble presentert tidligere denne måneden fortalte utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) at bistanden til Ukraina og nabolandene blir foreslått økt til 1,75 milliarder kroner. I tillegg vil regjeringen bevilge 5,8 milliarder for å sette norske kommuner i stand til å ta imot ukrainere på flukt. I meldingen la Tvinnereim også vekt på at regjeringen vil øke bevilgningene til «å styrke lokal, klimarobust matproduksjon» i utviklingsland.

Alt dette er vel og bra. Selvsagt må Norge bidra med økonomisk hjelp og støtte både til Ukraina, nabolandene og til kommunene som tar imot og bosetter de ukrainske flyktningene som kommer til Norge. Men det Tvinnereim elegant unnlot å nevne i pressemeldingen, var hvordan deler av de økte utgiftene på grunn av krigssituasjonen i Europa blir dekket inn.

For å finne økonomisk rom til å bidra i en ekstraordinær flyktningsituasjon, synes nemlig Tvinnereim og resten av regjeringen at det er nødvendig å kutte i bidraget til FN-bistand andre steder i verden. Blant organisasjonene som blir rammet er FNs barnefond Unicef, som er godt kjent her i landet. Kuttet er ifølge NRK på 357,5 millioner kroner. I tillegg dropper regjeringen hele kjernestøtten til FNs utviklingsprogram, samt kutter i støtten til FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs organisasjon for kvinners rettigheter.

Resultatet blir at regjeringen i praksis sender nesten seks milliarder kroner i bistandsstøtte til norske kommuner, og samtidig fjerner bistandsmidler som skal gå til utvikling og hjelp i fattige deler av verden. Prioriteringene får fortjent og kraftig kritikk fra flere hold, blant annet fra FNs generalsekretær. Men utviklingsminister Tvinnereim forsvarer prioriteringene ved å hevde at «selv om vi omprioriterer fire milliarder som vi skal bruke til å ta godt vare ukrainske flyktninger til Norge, har vi et rekordhøyt bistandsbudsjett». Det er et dårlig forsvar.

Spesielt siden den ekstraordinære situasjonen også gir svært så positive utslag i statskassen. Rekordhøye olje- og gasspriser, blant annet på grunn av situasjonen i Ukraina og sanksjoner mot Russland, gir Norge enorme inntekter. I denne situasjonen burde det være unødvendig å kutte støtte til verdens mest trengende for å dekke kostnadene til den ekstraordinære flyktningsituasjonen som krigen har skapt.

Støre-regjeringen er en mindretallsregjering, noe som betyr at den trenger støtte, fortrinnsvis fra SV, for å få det reviderte nasjonalbudsjettet i havn. Når forhandlingene nå starter, er det å håpe at SV, som er blant kritikerne av regjeringens saldering, legger vekt på ikke å la nødvendig internasjonalt hjelpearbeid lide for at Norge skal ta sitt ansvar i den ekstraordinære flyktningsituasjonen. Hvis ikke Ap og Sp selv kommer på bedre tanker, må støttepartiet hindre at Norge havner i en svært pinlig situasjon. Slik det ser ut nå virker det som kommunene i et av verdens rikeste land er i direkte konkurranse med verdens fattigste om Norges bistandsmidler. Det tar seg ikke pent ut.