For noen år siden laget jeg et dokumentarprogram fra Robben Island i Sør-Afrika.

I tre dager bodde og arbeidet vi på apartheid-regimets brutale fangeøy, der Nelson Mandela satt innesperret i 18 av sine 27 fengselsår.

Han var fange 46664.

Inne i Mandelas celle intervjuet jeg flere av hans tidligere medfanger. De beskrev de lange årene og de brutale forholdene.

De fortalte alle at Mandela, med sin intelligens, sin karisma og sin enorme viljestyrke raskt ble fangenes ubestridte leder, inspirator og forbilde.

Om dagen arbeidet fangene på øyas kalkgruver. Der holdt de sine politiske studiesirkler og planla en ny fremtid. Mandela klarte også bli venn med mange av de hvite fangevokterne på Robben Island.

Flere av medfangene sa at Nelson Mandela ble sjefen i sitt eget fengsel.

På bestemt vis instruerte han sine medfanger: «Hvis de ber deg om å løpe, skal du gå. Hvis de sier du må gå fort, går du sakte. Det er vi som som skal sette betingelsene».

Allerede mens han satt i fengsel ble Nelson Mandela de undertryktes håp. Ikke bare for fattige og mishandlede sør-afrikanere, men for mennesker over hele verden.

Jeg husker fra min ungdomstid at det bare eksisterte ett eneste dårlig bilde av Mandela. Men det ble trykket på t-skjorter, plakater og brosjyrer i mange land.

«Free Mandela!»

Han ble et humanismens fyrtårn. Mandela var verdens mest berømte politiske fange. Han var innesperret uten muligheter til å kommunisere med sine tilhengere, men representerte likevel håpet, den nye tiden og drømmen om at rettferdigheten en gang ville komme.

Hans berømte taler gikk verden over. Som da han tordnet løs i retten, da han ble dømt til 27 års straffearbeid: «Jeg har valgt å dedikere mitt livsløp til kampen for (frigjøringen av) det afrikanske folket. Jeg har holdt fast ved idealet om et demokratisk og fritt samfunn hvor alle kan leve sammen i harmoni og med samme muligheter.»

Mens Nelson Mandela og de andre ANC - aktivistene satt innesperret, ble det etablert en verdensomspennende aksjon mot apartheid-regimet.

USA og Thatchers England sto på den andre siden i kampen mot rasistregimet.

Der ble Mandela stemplet som «terrorist».

I kampen for Sør-Afrikas frigjøring sto den norske kirken sentralt. Flere norske kirkeledere, blant annet Atle Sommerfeldt, som i dag er biskop i Borg, smuglet millioner av kroner inn i Sør-Afrika og til ANC. Noen ganger ble pengene fraktet inn over grensen fra nabolandet Botswana. Andre ganger ble tusenvis av dollar, festet til de norske kirkeledernes kropper, fraktet gjennom den sør-afrikanske tollen.

Det var det norske utenriksdepartementet som finansierte den hemmelige og farlige operasjonen.

Mens den radikale delen av den norske kirken sto på Nelson Mandelas side, var mange norske redere med på å forlenge rasistregimets levetid.

Mens verdenssamfunnet gikk inn for boikott av Sør-Afrika, fraktet mange norske tankskipsredere olje til apartheidstaten. De malte over skipsnavnene for ikke å bli avslørt media. De forfalsket sjøfolkenes pass, og de opererte med stråmenn og stråselskaper.

Jeg intervjuet en gang Nobelprisvinneren Desmond Tutu om den skitne norske oljefrakten. Han snerret og sa: «De var dødens kremmere».

Da Nelson Mandela kom ut av fengslet i 1990 og deretter ble nasjonens første svarte president fire år senere, skulle det bygges et nytt Sør-Afrika, basert på forsoning og rettferdighet.

Mandela ville skape et samfunn i fred med seg selv og verden.

Mandela var en gammel mann med helseproblemer, da han kom til makten.

Han var regnbuen og symbolet, men mye av det daglige arbeidet ble satt bort til andre.

Noe har gått galt siden den gang.

Korrupsjon, vold og kriminalitet er et kjempeproblem i Sør-Afrika.

Den hvite rike overklassen har fått følge av en svart overklasse som velter seg i sin rikdom. Mange av dem har tette kontakter med ANCs lederskap. Det skjer i et land der arbeidsledigheten ligger på rundt 40%.

Dette er ingen hyggelig oppsummering.

Men Nelson Mandela seiret uansett.

Han viste verden at det ikke er noen fremtid i det å hate.