Meninger

Efter aperitiffer, von due og champagne, introduserte undertegnede aftenens æresgjest, forfatter Edvard Rieber-Mohn som i det vide og det brede har gransket hva som inntraff med skibet «De Zee Ploeg».

Som alle vet; i 1817 la seilskuten ut fra Amsterdam, i retning Amerika, med skokkevis av tyske emigranter om bord. Men akk! De ble rammet av havari og havnet i Bergen, hvor de ble vel ivaretatt av Politimester Friele, Kjøbmann Meyer, Bakermester Martens og andre eminencer.

Rieber-Mohn viste lysbilleder og berettet stringent og elokvent om dramatikken under og efter den stormfulle ferden. Det hele kulminerte med at Rieber-dynastiet fikk fotfeste i Byen mellom de syv fjell.

Forfatteren ga også nyttig informasjon om «Det Søsterlige Selskab for Tarvelighed og Huusflid», som gikk de stakkars passasjerene til hånde, og, i likhet med vår egen nuværende Forening, fremmet altruisme og nestekjærlighet.

Efterpå måtte Fru Martens Smith-Sivertsen tørke tårer før hun sukket og forkynte det alle tenkte: «Dette er jo som å lese en møteprotokoll fra FFFF® anno 2019!»

Fru Rieber-Steckmest var i det lyriske hjørnet og supplerte: «Vi har virkelig noget å slekte på! Våre sinn fylles med lutter ydmykhet med tanke på de foregående generasjoner som har gjort oss til dem vi er i dag.»

Da cognacene ble servert, kunne jeg bekjentgjøre at «Skibet De Zee Ploeg» skal oppføres på de skrå bredder, og at jeg, på vegne av Fruene, har reservert hele annen balkong på Den Nationale Scene like over påske, hvilket vekket begeistret henrykkelse.

Men nok om det. Det var tid for eftertanke, og temaet ble, naturlig nok, immigrasjon før og nu. Rieber-slekten ble tatt imot av bergensere som rundhåndet tilbød husrom og nødtørftig vått og tørt, og Nina Louise Meyer-Beyer Grieg bemerket:

«De hadde jo ingen sprogproblemer den gang, i og med at flesteparten snakket sobert Hochdeutsch eller tilsvarende. Følgelig ble de prompte assimilert i byens Hansa-fellesskab.»

Fru Odfjell-Faye von der Fehr ville også ha et ord med i laget: «Den gang var det jo kummerlige forhold i Bergen, ikke som i dag da nyankomne får det meste opp i hendene, betalt av Staten. Jeg har sett sorthudede kvinner med barnevogner store som limousiner, og flere av dem (kvinnene) har til og med hatt mobiltelefoner!»

Her bør det henføres at diskusjonen utartet en smule, og at ikke alle innlegg kan gjengies i ukens Bulletin. Konklusjonen ble imidlertid at innvandrere nutildags, enten de befinner seg i Loddefjord eller Fyllingsdalen, har det som plommen i egget i forhold til våre forfedre.

«Vi skal prise oss lykkelige over at ikke også Fana er blitt en multietnisk smeltedigel. Da ville det jo ha luktet hvitløk og curry fra Storetvedt til Hjellestad!» snøftet Fru Eide Friele-Døsvig avslutningsvis, før vi kastet muffer og diademer i luften i yr begeistring med tanke på den forestående teateropplevelsen.

Og da må vi, i all anstendighet og oppriktighet, berømme DNS-chef Gullestad for endelig å ha satt opp et drama med relevanse, selv om det dessverre kommer helt på tampen av hennes trøstesløse karriere.

Ikke desto mindre, vi gleder oss unisont til en teateraften med Rieber, Friele, Meyer og Martens i de ledende rollene. Hva mer kan man ønske seg?!

PS: Dersom De/Dere har innspill, eller utspill; kontakt Foreningen via internettet: finerefruer@gmail.com – besvarelser kan påregnes.

PS II: Vedrørende en som kalles seg ‘Maria’ (pluss et tydeligvis meget utenlandsk efternavn), hun som ustanselig sender henvendelser, med ortografisk lapsus, til ovenstående postadresse, med bønn om økonomiske bidrag, i dollar, evt. euro:

Saken har vært drøftet internt i organisasjonen, og vi har kommet til at det ikke bør bevilges almisser til personer vi ikke har kjennskap til, og som formodentlig bor utenfor Fanas (og Ytrebygdas) grenser.