Vanlig å smiske for skipsredere i Bergen

Til vesntre ser du Sissel Kyrkjebø og Bjarte Hjelmeland. Erling Gjelsvik til høyre er kritisk til 17.mai-arrangementet.

Til vesntre ser du Sissel Kyrkjebø og Bjarte Hjelmeland. Erling Gjelsvik til høyre er kritisk til 17.mai-arrangementet. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Erling Gjelsvik er sterkt kritisk til skipsdåpen på Bergen havn 17. mai.

DEL

Sykkel VM-tilbud: Få to uker med BA levert hjem gratis

SpaltistÅ smiske for skipsredere er en hevdvunnen bergensk tradisjon. Vi som husker stemningen i byen da Hilmar Reksten sto anklaget for økonomisk kriminalitet i supertankerklassen, blir ikke det minst forbauset over at det går an å kjøpe Vågen for å avvikle en skipsdåp.

I sakens anledning har store navn innen byens kultur- og underholdningselite også vært til salgs. Heller ingen overraskelse. Det er lenge siden slike skikkelser hadde sine normale instinkter i behold, og valgte å si nei til et opplegg som stinker. Bjarte Hjelmeland, Sissel Kyrkjebø, Sondre Lerche og Ylvis er skjønt enige om at penger ikke lukter. Forståelig nok. Det man aldri kan få nok av, har som regel verken odør eller smak.

Men: Når Bergen kommune misbruker nasjonaldagen på denne måten, og sender ordføreren i bresjen som sin representant, er saken mer alvorlig enn å være enda et utslag av typisk bergensk smakløshet. Da er vi over i korrupsjonens sfære. Å omgjøre en ikonisk begivenhet som den bergenske søttendemai-feiringen til et markedsføringstiltak, med byens befolkning som statisteri, ligger utenfor ethvert politisk mandat. Noe slikt er hinsides. For å si det i overkant forsiktig.

Det blir opp til media å finne ut hvilke vedtak som ble gjort, hva slags avtaler som ble inngått, og hvordan penger har skiftet eiere. Ikke minst vil det være interessant å få vite hvordan det ble besluttet at bergensernes fremste folkevalgte, Trude Drevland, skulle anvende den store dagen til å promovere et forretningsforetagende.

Attpå til innenfor en sektor som er sterkt omstridt. Sett i forhold til skipsfartens lange historie, må dagens cruiseskip sies å være den mest motbydelige farkosten som noensinne har krysset de syv hav. Ethvert krigsfartøy, inkludert ubåten, kommer i skyggen.

Cruise er en ekstrem form for turisme. I en boble av komfort seiler vellykkede mennesker rundt omkring på verdenshavene. I henfarne dager var dette en reisemåte forbeholdt de rike. Nå til dags kan hvilket som helst gamlis-ektepar fra middelklassen, med to småfeite pensjoner, unne seg «det lille ekstra».

De går i land på utvalgte steder, kjemisk renset for sosialt ubehag. Slum har vertslandets myndigheter sørget for å omplassere langt utenfor synsvidde. Innpåslitne tiggere er fordrevet. I det hele tatt er det lite en cruisepassasjer har grunn til å bruke penger på. Kanskje svir han av en tier eller to i suvenirsjappen... hvis han gidder. Uansett er jo kost og losji sikret om bord. Å legge til rette for cruiseturisme er den teiteste, minst inntektsbringende satsingen et lokalsamfunn kan begi seg ut på. Bortsett fra å gjøre et par kioskeiere glade, er det ingenting å hente.

I tillegg er cruiseskipet en omreisende svinesti, der avfall og klimagasser velter ut til ingen verdens nytte. Disse overdimensjonerte miljøbombene er kanskje den mest skammelige indikasjonen på menneskehetens iboende dårskap. Med åpne øyne, på første klasse, seiler de som har råd til det inn i fortapelsen. Hvem bryr seg vel om klodens økologiske ubalanse i slike luksuriøse omgivelser? Vi har jo fortjent det!  

Etter at begeistringsbruset fra et søttendes-stemt publikum har stilnet, skal altså forurensingskatastrofen SS Viking Star, vigslet på høyeste kommunalt hold, seile omkring med benevnelsen «Bergen» plantet i hekken. Er det god reklame? Har vi grunn til å være stolte?

Kontrasten er skjærende til andre maritime aktiviteter som opptar oss i disse dager. Sannsynligvis skal det bergensbaserte luksusskipet seile i farvann der hender griper etter noe annet enn stetten på cocktailglasset.

Hender griper etter relingen. Føtter prøver å få fotfeste mot skroget, men det tipper over. Skuten synker under et kaos av armer og bein som blir trukket med ned i dypet. Noen klarer å komme seg fri, opp til overflaten. De lever noen minutter i angst før havet lukker seg over også dem.

Bergensere bør være i stand til å leve seg inn i en slik situasjon. I uminnelige tider, i fredstid og krigstid, har bergenske sjøfolk vært utsatt for dette. Deres innsats er en av grunnene til at jeg finner det bryet verdt å feire nasjonaldagen. Når en skipsreder klarer å kuppe feiringen, gir det uvegerlig en emmen smak i munnen.

Den rike og den fattige verden befinner seg på hvert sitt synkende skip. Cruiseskipet, lastet med holdningsløse superkonsumenter, er i ferd med å havarere under sitt bidrag til den globale bærekraftens menneskeskapte sammenbrudd. I den andre enden vil klimatisk ubalanse, kombinert med overbefolkning og stadig mer hemningsløse despotier, fortsette å tvinge de elendige til å risikere drukningsdøden. Smuglerskutene i Middelhavet, som vi velbergete helst vil se færre av, er medmenneskelighetens plimsollere.

Noen er båtflykninger fra hverdagen, fra det bedagelige livet de også har på land. Andre flykter ut på havet fordi hverdagen er uutholdelig.

Vi burde rydde Bryggen og Vågen for å slippe de virkelige flyktningene til kai.