Gå til sidens hovedinnhold

Veien tilbake til en normal hverdag

Alle venter på at dette skal gå over og at «alt blir bra» igjen. Paradokset er at jeg bekymrer meg mer for om restarten av Norge blir trygg for alle.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mange er slitne. Vi har ikke fått dekket sosiale behov og levd med begrensninger. Til tross for dette har vi gjort vårt beste. Alle venter på at dette skal gå over, og at «Alt blir bra» igjen. Paradokset er at jeg bekymrer meg enda mer for om restarten av Norge kommer til å bli trygg for alle?

Vi voksne vet hva vi skal tilbake til. Kanskje ikke helt det samme som før, men vi har en retning og et mål. De yngste barna vil imidlertid ha problemer med å huske hvordan det var før pandemien. For dem er hverdagen blitt munnbind og mindre kontakt med besteforeldre.

Hvis vi skynder oss for raskt tilbake til våre foreldreliv, som er kjent for oss, vil de yngste kanskje oppleve det som fremmed og skremmende. Heldigvis er barn tilpasningsdyktige. De vil finne seg til rette i denne nye verden, dersom vi voksne lar dem få nok tid. De må møtes med forståelse av at den tidligere kjente tilværelsen nå oppleves annerledes.

Når det gjelder ungdom, er bekymringen min en annen. De husker jo godt hvordan livet pleide å være. Aktiviteter, reiser og fester. Problemet er at de er blitt ett år eldre i en tilværelse fylt av restriksjoner. Hva skal de tilbake til? Hva med det de har mistet? Hva skal vi prioritere å ta igjen? Alle fagene på skolen? Hva med skoleball?

Ungdommen vår har aldri vært flinkere. De bryr seg om skolen, klima og miljø. Vi voksne liker det. I filmen «Døden på Oslo S» har faren til Pelle en kamerat, en tidligere rusmisbruker. Når Pelle avslår en øl sier kameraten til far: «han er for streit». Ingen mindreårige bør drikke øl, men det er for få som sier at ungdom «er for streit» lenger.

De unge vil nok fortsette å være flinke etter pandemien. Da må de strekke seg lengre enn noen gang for å nå alle mål og forventninger. I tillegg til å være den flinkeste generasjonen, har de kortere tid å utrette dette på. Noen vil lykkes, men de som ikke klarer det kan bli sinte, frustrerte, triste og redde.

Totalbelastningen blir for stor. Noen vil ha et stort behov for trøst eller å trøste seg selv, andre vil kanskje straffe seg selv for at de ikke er gode nok. Dette har slektskap med mental lidelse, og overgangen mellom normalreaksjoner på ekstreme situasjoner og psykiatri er dessverre glidende. Etter en langvarig belastende livssituasjon vil hjernen og tankene trenge tid for å fungere helt som før. Dersom man ikke er klar over dette, vil noen gå på en ny smell, som gjør at de mister selvtillit og mestringstro, som kan føre til utbrenthet og psykisk lidelse.

Les også

Hvilken munnbindsekt tilhører du?

En del voksne vil også slite. De har ikke lenger en jobb å gå til, økonomien er usikker. Dersom de har barn, vil barna påvirkes. Barn kan være pårørende til personer i somatikken, men også til voksne på Nav, i psykiatrien, i rus- og kriminalomsorgen. Vi ser på Barneposten at barn, der foreldre som sliter ikke alltid utvikler psykiske lidelser umiddelbart. Det kan komme flere år etterpå, selv når foreldre har fått det bedre. Foreldre kan også bli utbrent og det må tas på alvor, da det er ekstra skremmende for barn.

Hvordan skal vi løse dette? Jeg har ikke noen fasit, men har sett at alt henger sammen. På samme måte som genialiteten i sjakkmesteren sine trekk ofte viser seg senere i spillet, er det av avgjørende betydning å bare ta kloke valg nå. Barn og unge er fremtiden.

Forebyggende helsearbeid kan være vanskelig å få støtte til, for det brukes ressurser på problemer som ikke enda har oppstått. Noen vil tenke at vi bare får vente og se, og ta problemene når de kommer. Dette er en passiv strategi, som vil føre til at vi kommer i gang for sent. Vi har ikke råd til å vente på at kanarifuglene dør hvis de er våre egne barn.

Les også

Er eg ein helt eller ein feiging?

Om vaksinen har ønsket effekt, og samfunnet starter opp igjen, må vi ta kloke valg og ha barne- og ungdomsvelferd og mental helse i fokus. Gode valg må tas i satsingen på helsestasjon, skolehelse, fastlegene, barnevernet, SFO, idrett og frivillighet.

Vi har aldri vært i denne situasjonen, vi har ikke lignende erfaringer å bygge på. Det finnes ingen mal eller utprøvd strategi. Fagfolkene må med i vurderingsprosessen før beslutningene, for at sikre forståelsen av konsekvensene. Barnepsykiatrien skal ha en tydelig stemme, og er klar for å bli hørt. Vi vil bistå og gi de gode rådene.

Alle beslutninger vil ikke ha like mye å si, men på samme måte som psykiatrien er faget om det komplekse, vil summen av de gode valgene, samt fraværet av de dårlige, føre oss trygt tilbake igjen. Hvis Barnepsykiatrien blir hørt, kan vi med større trygghet si: Alt blir bra!

Les også

Det er lov å være lei

Kommentarer til denne saken