Privat

1700 mil senere er de i mål

Etter å ha kjørt gjennom 18 land i en 18 år gammel bil, er Kasper Vagle (29) og Line Sverdrup (29) i mål.
Publisert

Kjæresteparet deltok i Mongol Rally. For de 333 lagene var det ikke om å komme raskest i mål, men å sanke opplevelser på ferden og samle inn minst 1000 pund til et veldedig formål.

– Vi endte på litt over 80 000 kroner som alle går til Raftostiftelsen, forteller Vagle som har vært frivillig for stiftelsen som kjemper for menneskerettigheter.

– Jeg gleder meg veldig til vi skal overrekke beløpet, sier han smilende og tilføyer:

– Det er enda ikke for sent å donere. Raftostiftelsen gjør utrolig viktig arbeid.

Ikke lei enda

Deltakelse i Mongol Rally krever at man kjører en bil av dårlig stand, som ikke har motor på mer enn 1000 kubikk. Slik blir løpet mer utfordrende.

Seks uker på tur i en bil uten aircondition har langt ifra satt en demper på forholdet.

– For oss gikk det kjempebra! Hvis noen trenger teambuilding, eller sliter i forholdet, er det supert å delta på Mongol Rally, mener Sverdrup.

For de to ble Mongol Rally det som førte dem sammen, etter de kom i prat om rallyet på en fest i fjor sommer og bestemte seg for å melde seg på.

– Vi var stort sett enige om alt og begge har en mentalitet om at ting ordner seg. Det må man ha for å gjennomføre Mongol Rally, mener Vagle.

– Vil det ikke ha motsatt effekt for noen?

– Haha vel, vi så noen som virket litt lei hverandre. Lagene har mange forskjellige sammensetninger. Vi traff alt fra søsken, til mor og datter, til gode venner, sier han.

Sverdrup mener det å komme i mål trumfer alt av dårlig stemning.

– Tenk når du er ferdig! Uansett så har du kjørt til Mongolia sammen! sier bergenseren entusiastisk.

(Saken fortsetter under bildet)

– Vi var stort sett enige om alt og begge har en mentalitet om at ting ordner seg. Det må man ha for å gjennomføre Mongol Rally, mener Kasper Vagle.

– Vi var stort sett enige om alt og begge har en mentalitet om at ting ordner seg. Det må man ha for å gjennomføre Mongol Rally, mener Kasper Vagle. Foto:

To dager i ingenmannsland

Ferden startet i Praha, Tsjekkia 16. juli og endte 31. august i den sibirske byen Ulan Ude. 

– Vi fulgte ruten vår så godt vi kunne. Det gikk nesten, sier Vagle lattermildt og ser bort på kjæresten.

– Ja, bortsett fra da vi måtte tilbringe to dager i ingenmannsland, ler Sverdrup og forklarer:

– Vi skulle fra Usbekistan til Tadsjikistan, men der sa grensevaktene at visumet ikke var gyldig før om to dager. Ikke kom vi tilbake i Usbekistan heller.

Løsningen ble to dager på grenseland. Det tok begge med knusende ro.

– Det ble blant de koseligste dagene. Vi satt opp camp og laget et skilt: No visa, need beer. Forbipasserende og til og med grensevaktene kom med både mat og øl til oss, forteller Vagle.

– Vi telte det som et halvt land, mens vi satt og koste oss. Yatzy kom godt med! konstaterer Sverdrup.

(Saken fortsetter under bildet)

- Vi var to dager i ingenmannsland, og ventet på at visa skulle bli gyldig, forteller Line Sverdrup.

- Vi var to dager i ingenmannsland, og ventet på at visa skulle bli gyldig, forteller Line Sverdrup. Foto:

Gjennom ørkener i 50 grader

Ordtaket «Det blir ikke mer gøy enn man gjør det selv», var noe radarparet prøvde å leve etter.

– I mangel på aircondition kjøpte vi en spruteflaske som vi kjølte oss ned med, sier Sverdrup.

Den ble flittig brukt når gradestokken steg opp mot 50 grader.

– I Tyrkia, Iran, Usbekistan og Turkmenistan var det utrolig varmt, utbryter hun.

– Jeg fant ut at hvis jeg hadde hånden langt nok ut av bilen, fikk jeg luftstrømming gjennom T-skjorten. Det ble mitt aircondition, ler Vagle og legger til at for mange deltakere var det langt varmere å kjøre.

– Mange måtte faktisk skru på varmen gjennom ørkener og alt, for å unngå overoppheting av motor og eventuelt motorstopp. 

– Bedre enn noen gang

Vagle tror ikke reisen hadde blitt bedre med en mer moderne bil.

– Nei, da hadde vi mistet litt av aspektet. Problemer med bilen gjorde at vi traff mange hyggelige og hjelpsomme mennesker. Spesielt på bilverkstedene.

– Vi punkterte tre ganger og fikk motorstopp i Tyrkia og Iran, meddeler Sverdrup, før Vagle tar ordet:

– Vi hadde ikke peiling på bil. Da vi kom til mekaniker var vi de folkene som googler alle symptomer før de går til legen, sier han lattermildt og tilføyer:

– Vi fikk skiftet både olje og oljefilter, før også bensinfilteret og et batteri ble byttet. Heldigvis var ikke reparasjonene særlig kostbare. I Kasakhstan fikk vi tre helt nye dekk til 600 norske kroner.

– Nå er bilen bedre enn noen gang, så nå hadde den klart 20 000 kilometer til! konstaterer Sverdrup.

– Har dere noen nye eventyr planlagt?

– Ikke noe konkret, men noe blir det. Vi utelukker ikke at det skjer på fire hjul, sier hun med et lurt smil.

(Saken fortsetter under bildet)

Bildet fra målstreken. Line Sverdrup og Kasper Vagle hadde da kjørt gjennom totalt 18 land i en 18 år gammel bil. – Det var utrolig deilig å nå målstreken. Det feiret vi med grisedraktene på, sier Vagle.

Bildet fra målstreken. Line Sverdrup og Kasper Vagle hadde da kjørt gjennom totalt 18 land i en 18 år gammel bil. – Det var utrolig deilig å nå målstreken. Det feiret vi med grisedraktene på, sier Vagle. Foto:

– Alle hadde en x-faktor

– Vi sov for det meste i telt, eller hengekøye. Vi både kjørte og campet ofte med andre deltakere. Noen steder i Sentral-Asia var det billige hotell, så da unte vi oss det, forteller Sverdrup, mens Vagle mimrer.

– Vi møtte utrolig mange kule folk, med alle mulige nasjonaliteter. En 73 år gammel mann fra Skottland kjørte helt alene, sier han begeistret og peker på en fellesnevner for deltakerne:

– Alle var mennesker som likte å være på tur, og som hadde den lille x-faktoren.

Sverdrup nikker i enighet og forteller videre:

– Folk samlet inn penger til mange gode formål. Flere hadde en personlig historie, som at de hadde hatt kreft, eller kjente noen rammede, sier hun og legger til at de fikk møte noen tilknyttet sitt formål.

– I Iran traff vi en som var med i Rafto sin gruppe for damer fra undertrykkende land.

Det å høre om samt forholde seg til diverse lover og regler, gjorde inntrykk. Sverdrup forteller:

– Iran ble et kultursjokk. At man som dame må dekke seg til fra topp til tå, selv i temperaturer på opp til 50 grader, var uvant. Det gjør at man setter veldig pris på hvordan man har det hjemme.

(Saken fortsetter under bildet)

– Vi sov for det meste i telt, eller hengekøye og både kjørte og campet ofte med andre deltakere, sier Line Sverdrup.

– Vi sov for det meste i telt, eller hengekøye og både kjørte og campet ofte med andre deltakere, sier Line Sverdrup. Foto:

Endre verden?

– Jeg lærte meg å si takk på det lokale språket i hvert land vi var i. Folk blir glade når man viser interesse for språket deres, sier Sverdrup smilende.

Tidvis ble smil byttet ut med frustrasjon, over å se hvilken urettferdighet som råder enkelte steder.

– Presidenten i Turkmenistan er sprø. Mange i landet sliter med fattigdom, mens han velter seg i rikdom, mener Vagle og rister på hodet.

– Landet har like mange innbyggere som Norge, og har ressurser som gass og olje. De kunne hatt et godt og rikt samfunn, men alle pengene går til presidenten, innskyter Sverdrup fortvilet, før Vagle i sann optimisme og eventyrånd konstaterer:

– Jeg har tro på at det hjelper å reise og lære, for å fortelle folk om det man har sett og lært. Du kan kanskje ikke endre verden på én dag, men man kan håpe på en gradvis endring.  

Line Sverdrup (29) og Kasper Vagle (29) er på plass igjen i Bergen, etter litt av et eventyr. - Jeg anbefaler alle som har mulighet til å melde seg på! sier Vagle.

Line Sverdrup (29) og Kasper Vagle (29) er på plass igjen i Bergen, etter litt av et eventyr. - Jeg anbefaler alle som har mulighet til å melde seg på! sier Vagle. Foto:

Fakta om Mongol Rally

Artikkeltags