Gå til sidens hovedinnhold

Verden står foran en formidabel oppgave

Det er vanskelig å prosjektere når og om sommerisen i Arktis forsvinner. Hvis målet i Parisavtalen blir oppnådd, er den antakeligvis reddet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er velkjent at isen i Arktisk smelter på grunn av våre utslipp av klimagasser til atmosfæren. Ved bruk av satellittdata publiserte vi allerede i 1996 i fagjournalen «Nature» at smeltingen hadde påbegynt. Sammen med Klaus Hasselmann, nobelprisvinner i fysikk i år, publiserte vi i fagjournalen Tellus i 2004 at sommerisen (i september) ville smelte under en dobling av CO2 etter den industrielle revolusjon, hvor CO2-nivået ville være omtrent 0,0560 prosent. Nivået er i dag på 0,0416 prosent. Dette er basert på Hasselmanns globale klimamodell.

En dobling av CO2 til 0,0560 prosent er langt over det som kreves av Parisavtalen, hvor CO2-nivået må reduseres til litt over 0,0400 prosent for å holde den globale temperaturen under 2 grader celsius. En formidabel oppgave for verden.

Les også

Slik vil klimaendringene påvirke Bergen

I CO2-prosent høres dette lite ut, da atmosfæren inneholder omtrent 99 prosent oksygen og nitrogen med vanndamp som den viktigste drivhusgassen. Denne er vanskelig å kontrollere, men det kan vi til dels gjøre med våre CO2-utslipp til atmosfæren, som er utfordringen fremover.

Sjukurv Manabe, som delte nobelprisen med Hasselmann, beregnet i 1950-årene at en dobling av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren vil øke den globale temperaturen med to grader celsius. Dette viser hvor viktig rolle CO2 spiller med hensyn til økning av den globale temperatur, som igjen virker inn på for eksempel økende havnivå, forandring av nedbør og tørke, ekstremvær, smelting av is i de polare områdene, og ikke minst global økonomi og levestandard.

Utviklingen av isen kan i dag følges i sanntid dag for dag ved hjelp av flere operative satellittsystemer, og flere nasjonale og internasjonale grupper publiserer dette daglig på sine websider. En av disse er Arctic-Roos-gruppen, ledet av Nansensenteret i Bergen.

Sommerisens utstrekning når sitt årlige minimum i midten av september, og hadde i 2012 et ekstremt minimum på 4,275 millionkvadratkilometer. Etter dette varierte det, men så ved minimumet den 16. september i år, ble dette 5,551 millionkvadratkilometer. Det vil si en kraftig økning på 1,276 millionkvadratkilometer sammenlignet med 2012, og med en drastisk økning på 1,131 millionkvadratkilometer fra 2020.

Dette er antakeligvis forårsaket av naturlige variasjoner med en litt kaldere temperatur over det Arktiske havet i sommer, som da kompenserer den globale oppvarmingen.

Isen i sommer kan også være påvirket av den «Atlantiske flerårige svingningen», som vi i 2016 viste hadde innvirkning på temperaturen i Arktisk og følgelig også på smelting og frysing av is som modifiserer CO2-oppvarmingen. Den «Atlantiske flerårige svingningen» er et uttrykk for overflatesjøtemperaturen i Nordatlanteren med en periode på mellom 60 til 80 år. Denne økte i perioden 1910–1940 og sammenfalt med den kraftige temperaturøkningen og mindre is i denne perioden. Deretter avtok den med kaldere temperatur og mer is inntil 1970, deretter økte den. Og sammen med CO2-oppvarming forårsaket et varmere Arktisk med mindre is de følgende år.

Inntil i år, hvor sommerisen vokste igjen.

Nyere forskning har vist at den «Nordatlantiske flerårige svingningen» er i ferd med å snu og er avtakende, noe som vil føre til at temperaturen vil minke litt og føre til mer is de neste 30 til 40 årene, og derved vil modifisere CO2-oppvarmingen. Men etter denne perioden vil den kanskje snu igjen og bidra til mer oppvarming og mindre is, en hypotese jeg foreslo i et BA-innlegg i oktober 2018. Dette har det vist seg å være vanskelig å simulere i de globale klimamodellene.

Les også

Bare tiden vil vise

Det har vært mange publikasjoner siden vårt arbeid ble publisert i 2004, og mange har ved hjelp av globale modeller prosjektert at sommerisen allerede vil forsvinne om ti år. Men de globale modellene er dårlige for temperatur- og isutvikling i arktisk. Resultatene viser stor spredning for når sommerisen vil smelte, med en forskjell på ti til mer enn 80 år avhengig av hvilken modell og scenario som blir brukt.

Det er derfor vanskelig å prosjektere når sommerisen vil forsvinne, hvis den i det hele tatt vil smelte. Hvis Parisavtalen vil bli oppnådd med reduksjon av CO2-utslipp til atmosfæren, vil antakelig sommerisen være reddet. «No tipping point will occur». Bare tiden vil vise.