Vestlandet blir kjedeligere uten Kurt

– For hvert år som går ser vi at flere og flere blir enige med ham i sakene han kjempet. Bak den tøffe grønne kommandolederen og hissigproppen med de beiske karakteristikkene skjulte det seg en lun, humoristisk og hyggelig kar. FOTO: SKJALG EKELAND

– For hvert år som går ser vi at flere og flere blir enige med ham i sakene han kjempet. Bak den tøffe grønne kommandolederen og hissigproppen med de beiske karakteristikkene skjulte det seg en lun, humoristisk og hyggelig kar. FOTO: SKJALG EKELAND

Av

Jeg kan ikke komme på en eneste enkeltaktivist i Norge som har tatt opp så mange små og store viktige saker som Kurt Oddekalv.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Som AUF-leder møtte jeg en splittelse hos en av bevegelsene vi ønsket å jobbe sammen med. Naturvernforbundet hadde fokusert mest på det klassiske naturvernet. Det var tilsynelatende en dannet gjeng fra helt eller delvis møblerte hjem. Vern av vassdrag, fjell og vidde var viktige saker.

Midt opp i dette utviklet det seg sterke nye grupperinger som fokuserte mest på forurensing til luft og vann. Ut av dette engasjementet steg en rabagast av en tjuagutt som en ukonvensjonell, noe ubehøvlet og frittalende leder. Jeg ble venner med begge lederskikkelsene for fraksjonene, Kurt Oddekalv og Frode Bekkestad.

Splittelsen var så tøff at Oddekalv ble anmeldt av Bekkestad for trusler. Han utførte i kampens hete en av sine beryktede slipskuttinger. Etter en tid fant det hele sin løsning. Oddekalv vant frem og ble leder av naturvernforbundets lokallag, men endte fort i eksklusjon og utbrudd. Han dannet da det som ble hans redskap, Norges Miljøvernforbund. Det var ikke unikt i Hordaland eller verden. Syv år tidligere var for eksempel Miljøstiftelsen Bellona dannet. Noen er skapt for å lede demokratiske organisasjoner, andre for å stå som revolusjonshelter og aktivistledere.

Ingen som har møtt Kurt er i tvil om at han var en fullblods selvoppnevnt leder for «krigere». Byggmesteren fikk med seg utrolig mange dyktige akademikere og praktikere på laget sitt. Noen ble en kort stund, andre la ned mange årsverk. Han inngikk i utrolige allianser som da Møllearbeiderne på Vaksdal, vi i AUF og han protesterte mot at Nordhordlandsbroen skulle bygges som flytebro.

Kurt var en typisk entreprenør. Det viktige var alle enkeltslagene han kjempet, samt bygging av sentre som Ludeboden, Miljøsenteret på Seletun og Miljødronningen. Den ustyrlige lederen gjorde at Kurt og Miljøvernforbundet beholdt friskheten.

Kurt og de fikk penger fra næringslivet, først gjennom å sorterte avfall for bygningsindustrien, men de ble aldri ordentlig husvarme. Heldigvis. Kurten var ikke bygget til å lede en hund som lyet den hånden som ga mat. Kurt har hatt en fantastisk evne til å bygge sitt hovedkvarter, kurssenteret og utstyr, som Miljødronningen, langt ut over det størrelsen og økonomien til forbundet tilsa.

Jeg møtte Kurt i mange sammenhenger. Kanskje fordi jeg taklet den ofte rå og røffe tonen hans. Jeg spurte ham mange spørsmål som gikk på forhold i fjorder og elver. Han spyttet ut hvem som slapp ut hva på sekunder. Like fullt når det var spørsmål om hva som befant seg i ulike typer bygningsavfall. Da var han et leksikon. De av oss som så denne siden ved ham fikk råd som ble benyttet for å forme praktisk politikk.

Også folk flest fikk øynene opp for hva som går i havet da Sotra-hvalen ble obdusert for noen år siden og magen var full av plast. Jeg har hørt Oddekalv snakke om disse tingene siden 1980-tallet. Den gang var det mange lite bevisste kommuner og haugevis med ulovlige eller tvilsomme utslipp. Kurt sa flere ganger at de ikke kunne rekke over alle. Alle i oppdrettsnæringen irriterte seg nok over Kurt, men ingen av dem skryter i dag av at alt var så idyllisk da han tok tøft tak i tingene.

Kurt var svært bevisst på å bruke mediene. På slutten fortalte «medhjelperen» han hadde med at hun var der som journalist for VG for å lage en større magasindekning av Kurt. Et av hans triks var overdrivelsen og det ofte litt groteske.

Hans største nederlag deler vi. Over en periode på ti år var jeg på et utall mulige lokaliteter for nytt bossdeponi i Bergen. De havarerte en etter en på vern av natur og engasjement i bydelen. Da Arbeiderpartiet og andre til slutt ga opp og gikk for forbrenning, ble Kurt ekstremt skuffet. I tolvte time kastet han inn et alternativ ved Fanafjellet som jeg ordnet en politisk befaring av.

Da forbrenningsalternativet ble vedtatt, fikk jeg beskjed fra Kurt at han ville dumpe torv på trappen min som et symbol på at jeg var politisk død, samt en del enda kraftigere formuleringer. Jeg tok kontakt med ham et par dager etterpå og fortalte at jeg kjente en kar han hadde levert et torvtak til som ventet på påfyll og at han kunne hente den torven hos meg. Han brummet da noe som jeg var hjertens enig i. Vi hadde i ti år vært for feig til å lande et deponi. Akkurat som dagens politikere ikke greier å lokalisere flytting av godsterminalen fra sentrum.

Kurt sitt språk og hans metoder for å bli hørt gjorde at George Bush sr. og junior husker bildene av ham. På klimatoppmøtet i Rio de Janeiro i 1992 og på miljøkonferansen på Bali demonstrerte han i cowboy-kostyme fra hjemstaten deres med renneløkken i hånden. Kurt var ingen moderne naturverner som ikke kunne overlevd tre døgn alene i naturen. Det var stort å diskutere smyg-jakt metoder med lukt på klærne, fremfor store militære operasjoner i jaktlag med indianeren på Seletun.

Jeg kan ikke komme på en eneste enkeltaktivist i Norge som har tatt opp så mange små og store viktige saker. For hvert år som går, ser vi at flere og flere blir enige med ham.

Bak den tøffe grønne kommandolederen og hissigproppen med de beiske karakteristikkene, skjulte det seg en lun, humoristisk og hyggelig kar. Vestlandet er blitt litt kjedeligere, men det rir en ny høvding på de evige jaktmarker.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken