Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Takket være massiv folkelig motstand har vindkraftindustrien opplevd betydelige tilbakeslag i Vestland fylke. Men nå mobiliseres det på nytt, og med tyngre skyts enn noensinne. Enda en gang er målet å ramponere den uforlignelige vestlandsnaturen med store ansamlinger av enorme vindmøller.
I kommunene Høyanger og Sunnfjord, i fjellheimen like nord for Sognefjorden, vil Hydro og Eviny gå sammen om å bygge et anlegg med femti turbiner. Høyden vil variere fra 190 til 250 meter. Til sammenligning er rådhuset i Bergen 51 meter høyt.
De to industrilokomotivene overtar stafettpinnen fra Zephyr AS, som måtte bite i gresset under den forrige motstandskampen. Dersom samarbeidspartnerne får gjennomslag for planene sine, vil veien sannsynligvis også ligge åpen for Fred. Olsen Renewables med sitt lignende prosjekt i et tilstøtende område.
Inntil videre har lokalpolitikerne stått last og brast med folkeflertallet, og holdt stand mot presset fra kraftutbyggerne. Men nå kan det holde hardt. Hydro kobler vindkraften direkte til en videreutvikling av aluminiumsindustrien i Høyanger. Løfte om arbeidsplasser og økte kommunale inntekter er sukring av en bitter pille, bestikkelser som skal rydde veien for fullstendig ødeleggelse av et ikonisk landskap i den øverste verdensklassen.
Alle med et minimum av omtanke for norske landskapsverdier innser hvilken katastrofe en slik utbygging vil være. Dette er Sogn, folkens! Dette er rammen rundt Fjorden over alle fjorder. Dette er Norges historiske navlestreng. Og om dette ikke er verdensarv, har begrepet ingen mening. Dette er omgivelsene som keiser Wilhelm av Tyskland var så glad i at han ikke maktet å rive seg løs under sin årlige utflukt med «Hohenzollern», og kom for sent hjem til utbruddet av første verdenskrig.
Planene utenfor stuevinduet gir ham frysninger: – Det er til å bli deprimert av
Når noen med rambukk er hensynsløse nok til å smadre en slik umistelig skatt, skulle man tro at ansvarlige myndigheter øyeblikkelig, instinktivt ville sette foten ned. Med harme og tyngde.
Ja, bare fortsett å drømme. Til Bergens Tidende uttaler industriminister Terje Aasland: «Jeg synes det er svært positivt at Hydro, Eviny og Zephyr går foran med et prosjekt som kan bidra med mer fornybar kraft og styrke lokal industri.» Og Aasland er bare en av sluggere vindkraftmotstanderne har fått å bryne seg på. I ryggen har han LO, med sjefsboss Peggy Hessen Følsvik i spissen for de tyngste forbundslederne: «Skal vi lykkes med å sikre en lav ledighet og samtidig omstille Norge, trenger vi slike prosjekter. Her vil Norsk Hydro investere i mer kraftproduksjon. Det er uten sidestykke den viktigste forutsetningen for å nå klimamålene.»
Klimafascisme defineres gjerne som en tankegang der alle andre hensyn settes til side for å fremme virksomhet under en klimavennlig rubrikk. Å få ned klimautslippene trumfer betydningen av naturens egenverdi og velferden til mennesker. Klimafascismen utviser brutalitet i sin nedbygging av naturen. Gang på gang er det en slik mentalitet som kommer til uttrykk i anslagene fra vindkraftinteressene mot vestnorske landskaper.
Ingen bør la seg forlede til å tro at grådigheten innenfor denne næringen skiller seg fra annen kapitalistisk profittjakt. Slik sett er bransjen helt ordinær. Men et fremtredende særtrekk har vært hovedaktørenes symbiose med sentrale politikere, utviklet gjennom årelangt samrøre i ungdomspolitikk og interesseorganisasjoner. Dette hopehavet har resultert i store økonomiske fordeler for skattebetalernes regning, med de grønne sertifikatene som det mest iøynefallende.
Lenge før Putin og krigen hans ble en behendig syndebukk, har vi sett hvordan strømmen er blitt stadig dyrere. Via utenlandskablene har Norge latt seg involvere i et internasjonalt samarbeid som holder prisene kunstig høye – ikke minst for å rettferdiggjøre lønnsomheten i fornybar kraft, som vindmøller. I disse dager ser vi hvordan Aasland og andre toneangivende politikere bruker sin egen folkefiendtlige energipolitikk som brekkstang for å drive frem ytterligere miljøraserende kraftutbygging, til glede for sine industrielle kumpaner.
Det er en skammelig form for utpressing. En politisk skapt energimangel skal tvinge befolkningen til å godta en ny, massiv bølge av naturødeleggelse – stikk i strid med folkeviljen, og på tvers av ethvert hensyn til det naturlige miljøet. Uhyrlig nok vil politikerne kompensere for sine skadelige retningsvalg ved ytterligere å forgripe seg på naturen.
Strømkrisen: – Dette går helt feil vei
På nytt må det mobiliseres. Og dette er ingen abstrakt konflikt. Dette er personlig. Vestlandet er vårt felles eie. Vi har identiteten vår knyttet til disse landskapene. Stadig flere vestlendinger opplever å få sine kjæreste utsyn skamfert av vindkraftindustrien. I det aktuelle tilfellet ligger jeg an til å bli en av dem.
Fra fjellryggen like bak hytten min kan jeg skue utover hele Nordhordland, Sogn og Sunnfjord. I det fjerne skimtes Jostedalsbreen, omkranset av fjell som bader i det turkise gjenskinnet fra fjordene. Fra alle kanter i et enormt område vil det påtenkte industrianlegget bli et dominerende skår i naturopplevelsen.
«Vi må tåle å se dem,» sier de toneangivende vindmølleentusiastene, hovedsakelig basert i gangavstand fra maktkorridorene i Oslogryten.
Prøv deg på å beskjære en flik av Nordmarka, en relativt uinteressant granskog. Den dagen Tryvannstårnet erstattes av en vindmøllepark, skal jeg ta oslomakten alvorlig i disse spørsmålene.