Gå til sidens hovedinnhold

Vi må se annerledes på dem som er rusavhengige

Rusavhengige må først og fremst bli omtalt som pasienter med behov for hjelp snarere enn kriminelle aktører.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dagens rusreform hviler på en idé om rusavhengighet som et hovedsakelig individualistisk problem. Et slikt perspektiv undergraver betydningen av politiske institusjoner. I forsøket på å unngå at flere havner i rusen, blir derimot rusproblematikken forsterket. Her kreves det en omstilling.

Det er viktig å opprettholde enigheten om et forbud mot narkotiske midler, ikke bare for å bevare samfunnets integritet, men for å beskytte innbyggerne mot faren ved bruk.

Problemet oppstår når den politiske rusdialogen kun retter det kritiske blikket på individene bak rusen, snarere enn systemet rundt. Den aksepterte tilnærmingen til rus har nemlig vært å fokusere på individet alene som ansvarlig for problemet. En slik forståelse viser manglende kunnskap og bidrar til stigmatisering.

Les også

Vi må kunne lage plass til de som trenger det

Derfor ble jeg svært glad da forslaget om en avkriminalisering kom på banen under Arbeiderpartiets landsmøte. Denne lovendringen tar i betraktning de strukturelle faktorene dagens rusreform ekskluderer. Her blir den sosiale konteksten og statens rolle tydeliggjort. Det ga håp om å fjerne den skammen rusproblematikk i lang tid har vært preget av. Forslaget ble nedstemt, til manges fortvilelse.

Philippe Bourgois er en antropolog som har studert narkotikakriminalitet i Puerto Rico. Han understreker behovet for å se utviklingen av narkotikaavhengighet i en kontekst. Han viser til hvordan fattigdom og marginalisering er selve grunnpilarene og argumenterer for hvordan et sosialt svekket system gjør narkotika til et attraktivt middel for de utestengte.

Bourgois ser på hvordan myndigheter, gjennom kriminalisering av rus, umyndiggjør brukerne og dermed forsterker slike ulovlige praksiser. Narkotikaforhandlerne i Brasil fortalte hvordan heroinforvaltning ble metoder for å oppnå mobilitet når alle andre dører var lukket. Og hvordan straffebaserte sanksjoner fremskyndte kriminalitet.

Les også

Rusavhengige må få hjelp, ikke straff

Rusmisbruk må derfor forstås i en bredere sosial sammenheng der statens rolle blir sett i forhold til brukernes egne valg. Bare ved å studere kriminell adferd i forhold til den konteksten de produseres i, vil vi forstå hvordan slike dynamikk fortsetter å eksistere.

Til tross for at vi i Norge har et langt mer pålitelig system sammenlignet med Brasil, er konturene av rusdebatten omtrent de samme. Her er det 115.000 barn som vokser opp i lavinntektsfamilier. Stadig voksende ulikheter og økende fattigdom er nemlig selve inngangsporten til rusverdenen. For å kunne forebygge rusmisbruk er det viktig å anerkjenne den gjensidige koblingen mellom myndigheters politikk og innbyggernes egne valg.

Vi må slutte å behandle et i utgangspunktet samfunnsproblem som et problem hos individet, og begynne å inkludere statens rolle i debatten om rusmisbruk.

Rusavhengige må først og fremst bli omtalt som pasienter med behov for hjelp snarere enn kriminelle aktører. En økning i rusavhengighet bør bli et signal på et svekket samfunnssystem som må forandres. Kun slik kan vi ta problemet med roten.

Les også

Jeg holdt på å miste alt til rusen

Kommentarer til denne saken